Bruk 1 Nordsand

Opp ett nivå  Tilbake  Neste

Bruk 1, Nordsand

 

SLEKTSTAVLE FOR FAMILIEN BRUNSTAD

Utskrift av tavlen

 

Utfra de tingleste dokumentene kan en skaffe seg en oversikt over jordeierene på Nordsand. Hvis en tar utgangspunkt i året 1840 da Erik Peter Markussen døde, var han eneeier på Nordsand.  Det skjedde allerede i 1837 da fogden Andreas Ursin skjøter 1 våg og 12 mark. Nordsand var da på 2 vog og 24 mark.

Erik var i 1819 blitt gift med Ane Margrethe Birgitte Jentoft Benjaminsdatter, f. 1791, d. 1/1 1878, fra Store Fauskevåg. Hun giftet seg på ny i 1845 med Markus Andreas Kristensen, f. 1819 fra Slagstad (ekteskapet var barnløst).

 

Av Eriks etterkommere skal kort omtales de som vi finner igjen i dokumenter fra Nordsand:

Markus Steen Jentoft Eriksen, f. 1826, druknet i Vågsfjorden. Broren Bernhoft arvet. Bernhoft Johan Hans Eriksen, f.1828, d. 13/6 1914, ble gift med Gjertrud Marie Pedersdatter, f. 29/3 1827, d. 2/10 1888 fra Krøttøy. Sønnen Edvard Petter Bernhoftsen, f.1844, døde 29/10 1906 på Nordsand.  Lovise Kristine Eriksen, f.1852 fra Bjørnskinn, døde 17/7 1910 (hun var Bernhofts 2. kone). Av deres 7 barn er det kun to døtre som arver jord:

 

Marie  Martine Uria Bernhoftsdatter, f. 20/1 1864, gift med Thomas Fr. Larsen Brunstad, f.1850, d. 19/4 1888. Hun arvet halve farsgården på Nordsand. I sitt første ekteskap med Thomas Brunstad var der kun en sønn som døde barnløs i USA. Da Marie giftet seg på ny og utflyttet til Dverberg, solgte hun sin del av Nordsand.

 

Gunnhild Andrea Bernhoftsdatter, f. 4/8 1868, ble gift med snekker Lars Brunstad fra Ålesund (bror av mannen til søstera Marie). Da hun ble enke, solgte hun halvdelen av farsgården da ingen av de to barna overtok.

 

Slektsopplysninger:

Folketellingen 1865 for Ørskog:

Magnus Johnsen, gårdbruker og leilending, 42 år, født i Ørskougs pg,

gift med Olina Carlsdatter, 47 år, født i Ørskougs pg,

stesønn Carl Larsen, skredder, 23 år,  født i Ørskougs pg,

sønn Lars Magnusen,4 år,  født i Ørskougs pg,

stesønn Thomas Larsen, 13 år, født i Ørskougs pg, (Lars og Thomas var altså halvbrødre),

stedatter Olave Larsdatter, hjelper faderen på gårdsbruket, 20 år, født i Ørskougs pg,

stedatter Karen M. Larsdatter, 15 år, født i Ørskougs pg

 

Lars Johannes  Andreas Magnussen Brunstad, f. 1862, fra Ørskog (far:Magnus Brunstad Søkelven) ble i 1887 gift 1. gang med Gunnhild Andrea Bernhoftsdatter, f. 4/8 1868, f. 4/8 1868, d. 15/1 1892, barn:

1. Magnus Gerhard, f. 6/2 1888,

2. Marie Birgithe, f. 6/2 1890,

3. Gunnar Toralf, f. 21/12 1891.

 

Lars ble gift 2. gang 1900 med Nikoline Berntine Hansen, f. 1867, fra Dyrøy (far: Hans Hansen, Dyrøy), barn:

4. Marie, f. 3/5 1901,

5. Hedvig, f. 15/2 1903,

 

Familien utflyttet.

Disse to søstrene, gift med hver sin ”Brunstad”, selger altså hver sin del av halve Nordsand, bruk 2 (Brunstad) og bruk 3 (Brunstad). Mora til Bernhoft Johan, A. M. B. J. Benjaminsdatter, giftet seg på ny med Markus Kristensen, f. 1819, fra Slagstad. Ekteskapet var barnløst og ”gamle Markus” selger så hovedbruket som blir bruk 1, Nordsand.

 

 

1882

Kjøpekontrakt fra Markus Kristensen til Markus B. Simonsen på gården for kr 5600 og kår til selgeren, tl. 31/7, b.12,f.404. En obligasjon utstedes fra Markus Bernhoft Simonsen til Kristensen på kr 4166,08. Videre en ny obligasjon til C. Kildal på kr 1400,- mot pant i gården tl.29/7 1886. Ny exekusjon hos M. Simonsen hvorved Bergens Privatbank får kr 4082,98 i gården, tl. 12/12 1887.

 

Markus Bernhoft var født 12/2 1849 på Slagstad der faren, Simon Paulsen, etter en skylddeling i 1869 sitter med 1 mark 41 øre av gården, løpenr. 149b. Dette bruket på Slagstad blir bruk 5 på Slagstad.  En yngre bror av Markus, Simon Kristian Simonsen, f. 25/1 1861 slår seg også ned på Nordsand i 1916 som handelsmann etter å ha drevet handel i Steinavær, se bruk 6 Rabben på Nordsand.

 

1889

Exekusjon hos Markus Simonsen til Bernhoft Eriksen, Nordsand på kr 114,38.

 

1896

Skadeesløsbrev  fra Markus B. Simonsen til  And. Aagaard, Tromsø for inntil kr 4000 med pant i gården, tl.4/5 1896. I den påfølgende tiden er det exekusjonskrav fra Joh. Fr. Hansen, Sørsand kr 144,18, Andr. Aagård, Tromsø kr 2738,66, Ibestad Sparebank kr 430,70, Krav fra Trondenes Sparebank kr 829,37 og Holmboe i Tromsø for kr 140,20.

 

                                                29-27-81 (Small)

                              Kort datert 12/6 1903 fra USA: til Kristen Fredriksen, min gamle venn.

                      M. B. Simonsen og kone, Pboks 54, St. Johns. Han ber Kristen skrive

                      hvordan Bernhoft har det ....   (Bernhoft Johan Hans Eriksen døde 13/6 1914)                                              

 

                                                                    28-24-125 (Small)

                                             Bak: Helga, Magda, Markus og Astrid (Sandy).

                                             Foran: Markus B., Alfa og Kristine (Kjerstina), 1896.

 

 

        notbruket (Small)

     Sørsand og Nordsand med brygga og notbruket til Markus B. Simonsen, se bruk 1 og under 1912.

 

        Markusmedfrue (Small)

 Notbas og gårdbruker Markus Bernhoft Simonsen, f. 12/2 1849 og

 Kristine Kornelia Hansdatter, f. 19/3 1860, fra Møkkeland i Trondenes.

 Hennes foreldre var Hans Martin Nilsen og Ingeborg Marie Andreasdatter.

 

Slektstavle for Markus B. Simonsen og hustru:

 

Utskrift av tavlen                            

 

1912

Auksjonsskjøte til lensmann I. Rokkones, Sortland på bruket med hus for kr 4000,-, ”dog er undtaget fra salget bryggen ved Hammeren der angivelig tilhører M. Chr. Simonsen”. Der vedlegges en erklæring fra lensmannen i Sortland hvor fru Magda Rokkenes, Elvenes i Sortland har mottatt Amtets Bevilgning til å sitte i uskiftet bo etter sin avdøde mann, lensmann Rokkones, tl. 8/11 1915.

 

Marcus B. Simonsens datter, Magdalona Sofie Simonsen, f. 20/12 1883, oppholdssted Sortland, ble gift med lensmann Ingebrigt Ingebrigtsen, Rokkones, f. 26/7 1837 i Rennebu prestegjeld (far Ingebrigt Olsen),

 

1915

Obligasjon fra Magda Rokkones til Hypotekbanken for kr 3500, tl. 8/11 1915.

 

1916

Skjøte fra Magda Rokkones til sersjant Ole Slagstad på bruket og løsøret for kr 5500,-, datert 2/5, tl. 19/6 samme år.

 

Ole Slagstad er sønn av Kristen Aschanius Simonsen som kjøpte bruk 5 på Slagstad i 1880 av Kristian Kildal. Kristen Aschanius var også bror til Markus Bernhoft (se år 1910 ovenfor) og Simon Kristian Simonsen på Nordsand.

 

Slektstavle for familien til Ole Slagstad:

 

Utskrift av tavlen

 

 

Slektstavle for Olga S.B. Ottesen, se tavlen ovenfor:

 

Utskrift av tavlen

 

            nordsand1923 (Small)

 

            medalje (Small)

 

Løytnant Ole  Slagstad fikk kongens fortjenestemedalje i sølv, datert 4/5 1953. Ole var bl.a. ordfører fra 1933 inntil krigens utbrudd i 1940 og en kort periode etter krigen inntil nytt valg. Ole var offiser i Kongens Garde i 1903, grensevakt i 1905 ved Kirkenes og hadde siden tjeneste ved samlinger på Setermoen. Her er han sammen med Gudrun og Sverre Meløe ved en høytidelighet da disse lærerene forlot Sandsøya i 1967 etter mange års virke i skolestua.

 

1916

En del av gården skjøtes over til Hans Eriksen, se bruk 5, b.33, f.140. Det gjenværende hovedbruket, bruk 1, blir på 2 mark, 29 øre, tl. 22/1 1917.

 

1917

En obligasjon utgår fra O. Slagstad til fru Magda Rokkones på kr 2000 med 2. prioritet etter Hypotekbanken.

 

1920

Sersjant O. Slagstad selger til Bjarkøy kommune ca. 2 mål til kirkegård for kr 700,-, b.3a, f.358.

 

1921

Grunnkontrakt utstedes hvor Norges Fyrvesen får oppsette og drifte en oljetank på bruket mot årlig avgift kr 2, tl. 14/12 1921, slettet i 1948.

 

Samme året utstedes et skadesløsbrev til Bjarkøy kommune for inntil kr 4500 og et pantebrev til Trondenes Sparebank på kr 2500.

 

1923

Parsellen Gråstein utskilles, se under bruk 7. Det gjenstående hovedbruket får skyld 1,24. Skadesløsbrev til Bjarkøy herred for inntil kr 6000, tl.15/8 1927, slettet 1938. Utleggsforretning hos fanejunker O. Slagstad hvorved Harstad Sparebank for en begrenset sum av kr 13744,70 og har pant i eiendommen, tl.1927.

 

olausmf (Small)

Berit Lie, født Istad, Olaus Lie,  Sigrid Lie

   

Olaus Martinus Lie er far til Sigrid Lie, gift med doktor Tofte og

siden med Ole Slagstad.        

 

sigridhanna

 

odd-kar-ber (Small)

Odd og Olaug, Karstein, Bergljot og Lars

               

Slektsopplysninger:

 

Ole Simonsen Slagstad, f. 21/6 1878, d. 30/9 1967, ble først gift med Olga Sofie Bergitte Ottesen, f. 7/61887, d. 3/8 1909, fra Øvergård i Bjarkøy, sønn:

Odd Slagstad, f.  8/7 1909, siden gift og bosatt på bruk 7 på Nordsand.

 

Da mora døde kort tid etter fødselen, ble Odd boende til han var 12 år hos sin tante, Amalie Ottesen på Bjarkøy.  Ole Slagstad giftet seg på nytt 14/12 1913 med enken Sigrid Margrethe Lie, f. 20/5 1879, d.28/11 1929. Sigrid var enke etter doktor Toralf Bluhmer Tofte på Bjarkøy, f. 10/12 1867 i Lier prestegjeld og som døde før 1. barnet ble født, død 30/8 1907 på Bjarkøy. Dattera Torbjørg Bluhmer Tofte, f. 8/5 1908, siden gift med Henry Fjellbu, Altevik. Toralf er sønn av skipsreder og megler Christian Tofte (Gilhuus), f. 1825 i Hurum, gift med Emilie Blumer, f. 1832 i Glarus i Sweitz. I år 1900 bodde familien i Hegdehaugsveien 4 i Oslo. Sigrid M. Lie var fra Strinden pg ved Trondhjem, faren forhenv. kasserer O. M. Lie.

 

Folketellingen 1910: Olaus Martinus Lie, bokholder hos handelsmann, f. 23/7 1850 i Trondheim og kone Berit, født Istad, f. 4/3 1847 på nedre  Stjørdalen har hos seg barna:

Elen Jørgine Lie, f. 10/8 1876

Magnus Lie, f. 26/41878,

Hanna Lie, f. 1882 (iht folketellingen 1900, ikke med i tellingen 1910),

Karen Johansen Lie, f. 9/3 1882 og datterdattera til Olaus,

Olaug Bergljot, f. 7/6 1898.

Familien bodde i 1900 i Strinden 6 ("Eduards Minde"). Da Sigrid er født bor familien på "Nøysomhed".

 

Berith, f. 4/4 1847, døpt 28/3 1846 i nedre Stjørdal kirke, far distriktslege Lars Istad (Enhman ?) og pike Sigri Iversdatter Monagjerdet(?).

Olaus og Berith ble gift i 1875 ifge. Stjørdal kirkebok. I folketellingen 1875 for Strinden er Olaus kasserer i Tronghjem og Omengens Sparekasse og Berith gift og har hos seg Beriths mor, Sigri Iversdatter som er født 1810 i Stjørdalen. Hennes foreldre er Iver Joensen Monagjerdet(?) og hustru Malene Nilsdatter. Vikselen til Olaus og Berith er i Nedre Stjørdal kirke 29/7 1875; kasserer Olaus Martinus Lie, Thm (far: handelsmann Magnus Lie) og Beriths far er distriktslege H.?L? Istad.

 

Folketellingen 1865, Strinden:

Magnus Lie, brændevinshandler, 58 år (f.ca. 1807 i Levanger), gift med Elen Lie, født Dahl, 57 år (f.ca. 1808 i Throndheim) og har barna

1. Pauline Lie, 27 år (f. ca. 1838 i Thm), og

2. Olaus Lie, 16 år, f. 1850 i Thm.

 

 

Barna til Ole Slagstad og Sigrid Margrethe:

Olaug Slagstad, f. 16/3 1915, d. 20/2 1996, gift med John Danaher og bosatt i London,

Bergljot Slagstad, f. 3/9 1917, gift og bosatt på bruk 14 i Altevik,

Karstein Slagstad, f. 14/12 1919, gift to ganger og bosatt på dette bruket, d. 11/11 2014 på Bjarkøy sykehjem.

 

Panterettsutlegg gitt for skjøte 15/12 1931 etter avdøde Sigrid Margrete Slagstad, f. 20/5 1879, d.28/11 1929, og gjenlevende mann Ole Simonsen Slagstad, bl.a. i denne eiendom der enkemannen har overtatt bruket, dette var tinglest 15/12 1931 og ble slettet 24/2 1951. Her får Torbjørg, Olaug, Bergljot og Karstein hver tildelt kr 252,82.

 

28-1-12 (Small)

Dagny, Dag og Karstein Slagstad

 

Karstein Slagstad ble først gift med Dagny, niese av Selma,  se  bruk 5, Vollen. Dagny Johanna, f. 31/12 1921, d.7/11 1955 (tvilling med Magnar) av foreldre Edvin Johan Johansen, f.1877 og Hansine Marie Peroline Jakobsen, f. 1882, fra Senjehesten.

Her ble deres sønn Dag født 25/2 1947. Han ble værende på Vollen til han ble voksen. Allerede i 1950 ble Dagny alvorlig syk og døde 7/11 1955, bare 35 år.

 

28-1-49 (Small)

Bakerste rekke: Odd og Ole Slagstad, Ingvard Iversen  og Karstein Slagstad.

Fremste rekke : Dagny,  Åse, Ola, Bergljot, Ellen og Bjørg Slagstad.

 

Det utskilles en parsell av gården i 1937, Ravnfløya, bruk 11, se her. Hovedbruket får en gjenstående skyld på M 1.04.

 

Gr.nr.28

Br.nr.1

Bruker 1945: Ole Slagstad

1

2

3

4

5

6

7

8

9

N

K2O

P2O5

1.5

1.0

 

1.0

1.0

 

100

10

20

161

129

164

 

Skjøte den 11/10 1947 fra Ole Slagstad, f. 21/6 1878 til sine to sønner, Odd Slagstad, f. 8/7 1909 og Karstein Slagstad f. 14/12 1919 for kr 10.000,-. Dette ordnes økonomisk ved at sønnene samtidig utsteder en panteobligasjon på det samme beløpet.

 

Grunnkontrakt fra Odd og Karstein om rett for Fyrvesenet til å oppsette og vedlikeholde et objekt mot en engangssum på kr 40,-.

 

Karstein giftet seg på ny den 28/8 1959 med Solveig Paulsen Methi fra bruk 6 på Slagstad.  Hun hadde to barn fra tidligere ekteskap med Methi, Svein Harald og Wenche Methi.  Barna til Solveig og Karstein Slagstad:

 

1. Karen Johanne, f. 9/3 1960, i 1968 til Trastad pleiehjem, nå bosatt i Harstad,

2. Kirsten Slagstad, f. 22/3 1963 som i 2006 overtok bruk 1 på Nordsand.

 

Kirsten Slagstad, f. 22/3 1963 og ektemannen Tony Ahlquist, f. 5/3 1968 startet i 2006 en omfattende restaurering av våningshuset; vestveggen ble etterisolert og fikk ny kledning, veggen mellom spisestue og kjøkken ble fjernet, gulv isolert og ny kjøkkeninnredning. Ett av de aller eldste husene på Sandsøy blir nok tatt vare på for fremtiden.

 

Kirsten og Tony har to barn: Sigrid og Axel.

 

I 2008 ble det anskaffet 36 villsauer fra naboøya Åkerøya fra Jorunn Bergs stamme på denne øya. Kirsten og Tony planlegger å utvide besetningen og har allerede laget en innhengning for vinterhalvåret for villsauene.

28-1-62 (Small)

Kirsten Slagstad høsten 2008 under oppsetting av gjerder på bruket.    

 

 

 

solveigmf (Small)

 

Karstein Slagstad har nedskrevet noe av det som hendte på gården, et utdrag er gjengitt her og noe er medtatt under bruk 6, Gråstein som ble overtatt av broren Odd. I 1927 ble Sigrid syk og Thorbjørg var budeie og husmor på gården når faren Ole var i det militære. Men i 1923 ble Torbjørg gift og siden bosatt på bruk 11 i Altevik.

 

Faren var blitt ordfører i 1933 og ble gjenvalgt i 1936.  Odd var sekretær for faren og Olaug og Bergljot var en tid hos tante Simonette i Sandefjord. Karstein måtte på St. Elisabeth da han trolig hadde fått tuberkulose som så mange på øya.  Da måtte Cora Simonsen ta seg av fjøsstellet og matlaginga på bruket. Karstein gikk to år på Ibestad og tok middelskoleeksamen som privatist. Under krigen (1942) var Karstein læregutt på Radioservice i Harstad hos svigerbroren Lars Slagstad. Etter hvert ble det vanskelig å skaffe deler og Karstein gikk på et kurs i handelslære etter dette.

 

9. april 1940.  Ole hadde tidlig fått beskjed om hva han som militærperson hadde som plikt i tilfelle av krig. Han reiste til Harstad hvor han var sjef for postsensuren der. Karstein slapp militærtjenesten da han tidligere hadde vært ”tubist”.  I stedet fikk   ”æ og han Terje”, hesten,  i oppdrag å få potetene i jorda. Etter hvert kom engelske tropper for å  hjelpe til i krigen mot tyskerne, og da ble det virkelig  liv og røre på Sandsøy, og spesielt på Nordsand. ”Den Perolinske” hær ble engasjert med sine fiskebåter med ilandføring av krigsmateriell og soldater. To fly, et jagerfly og en bombemaskin måtte nødlande på Norheimmarka. Det høres kanskje rart ut, men de var faktisk velkommen ned !  Flymannskapet ble tatt hånd om på alle måter. Det var til sammen 4 mann i flyene. To fikk mat og losji på bruk 1, og de andre to hos Cora Simonsen. Etter et par døgn ble de hentet av et sjøfly.  Det hente ofte at  engelske soldater var med fiskebåtene til Sandsøy når de fikk permisjon fra sine oppdrag.  Da ble det gjerne en skikkelig fest på Nordsand med rikelig med rom og  whisky.

 

1942. Da tyskerne ble drevet tilbake, kom det en god del evakuerte  fra Narvik til Sandsøy. Alle som hadde radioapparater, fikk dem beslaglagt og måtte levere dem inn til lensmannen.  Som rimelig var, ble de på Radioservice dratt inn i det illegale arbeidet  med å ordne med provisoriske mottakere eller å reparere ”ulovlige” apparater. Hagerup hadde et ekstra apparat til fiskebåten Gyda som ikke var innlevert til lensmann. Dette apparatet ble overtatt  av Ole Slagstad,  Einar Osen og lærer Meløe. Radioservise måtte  sørge for strøm til apparatet. Det var selvsagt batteridrevet.  Denne mottakeren fikk snart en ambulerende tilværelse, først i oljehuset på Hamaren (Ole passet fyrløktene), siden nedgravd under spissbåten i naustet og til slutt  under golvet i snekkerverkstedet i fjøsgangen. Nordsand ble da uoffisielt og konfidensielt  ”nyhetsbyrå  på Sandsøy”.

 

I 1947 ble Odd og Karstein enige om å drive gården i fellesskap. Men skjebnen ville noe annet. Odd får tuberkulose i 1953 og Karstein må drive gården alene. Karstein og Odd startet stort med dyrkning av grønnsaker uten om det tradisjonelle gårdsbruket.

 

I 1962 kjøper Karstein Osbakken, 29/25 som tilleggsjord.  Det var ikke så enkelt å leve bare av jordbruket. Praksisen fra Radioservice førte til at Karstein i 1966 mønstret på som skipselektriker i utenriksfart.  I 1971 valgte han å flytte inn i Kanebogkleiva borettslag i Harstad.  I dag er han igjen å finne på eget rom på bruk 1 på Nordsand hos datter og svigersønn.

 

28-1-61 (Small)

Karstein Slagstad, 12. april 2008

 

Barndomsminner. Påbegynt 8. desember 2002.

 

Det første jeg kan minnes er at jeg lå i vugga å så opp i taket på det ustelte kjøkkenloftet, og jeg husker også hvordan vugga så ut. Den var av kurvfletting og grønnfarget. Så husker jeg begravelsen til bestemor på Slagstad, Antonette (men det er vel fordi episoden så  er blitt  gjenfortalt så mange ganger). Jeg står ved den åpne graven og holder bestefar  i handa.  Så ser jeg opp på ham og spør:  "E det du som har skotte ho bestemor". Jeg var tre år den gangen. Også en tidlig erindring var at når Thorbjørg skulle bære meg opp og legge meg om kvelden, og vi på turen opp passerte den åpne bislagdøra som månen lyste så friskt gjennom, truet hun med å kaste meg til månen. Jeg ble selvsagt meget engstelig for en sånn røff  behandling, mildt sagt. Når jeg som voksen spurte henne om hvorfor hun kunne finne på å skremme meg slik, svarte hun: ”Det var så deilig når du tok meg om halsen”.  Eller kanskje den tidligste erindringen var fra en dag på ettersommeren. Det var regnvått. Mine foresatte hadde vært i Vikran og plukket blåbær. Hvem som hadde tilsyn med meg mens de var borte, veit jeg ikke. Jeg sitter under bislagtrappa hennes Kristofa (det var før det ble  støpt ny trapp)  å gjør i boksa. Thorbjørg gjorde meg rein -  under  gråt og tenders gnissel.

Så husker jeg at jeg delte seng med pappa. Mamma og pappa lå å leste eller pratet sammen i lyset fra oljelampen. Jeg selv var kaptein på skuta, dvs. senga.  Jeg var stadig opptatt med  å gå ned i maskinen dvs. krype under teppe, etter karsk.  Hva denne karsken skulle brukes til, ante jeg selvfølgelig ikke; men det var vel pappa som hadde vært litt morsom  på mine vegne.  Jeg kan for resten ikke huske at jeg noen gang lå i en barneseng.    

 

Da jeg var 5 år fikk jeg en gyngehest som pappa hadde laget, i julegave. Dessverre var malinga ikke tørr ennå, (malt med tranmaling) så jeg ødela nyboksa mi på selveste juleaften. En annen gang  hadde jeg vært å kikt i ”julegaveskapet” oppe på gangen.  Der var et lommelyktbatteri  jeg skulle få. Thorbjørg kom overraskende på meg. Jeg satte i gang med og hyle; men mamma tok meg i fanget og trøstet meg, og det føltes veldig godt.

 

Mamma hadde gått på Trondhjems Katedralskole og kunne tysk og engelsk – trodde vi i alle fall.  Hun sydde en pyntehåndduk med ordene ”Eile mit Weile” på og hun lærte meg et tysk vers som lød

                                             ”Winter ade .

                                             Scheiden tut Weh’.

                                             Gehest du nicht bald nach Haus’,

                                             lacht  dich die Cucuk aus !

                                             Winter ade !“

                                             Scheiden tut Weh’.

(Forbehold om eventuelle stavefeil)

 

Så husker jeg turen til Trondheim sammen med mamma (det var i 1927). Der opplevde jeg en masse, syntes jeg. Vi reiste med en lokalbåt til Lødingen og videre derfra med D/S Ranen til Trondheim. At vi tok den veien, var vel økonomisk begrunnet. Her var det jernbane, og her var Skansen bro som gikk til værs når båtene skulle passere. Dette fenomenet ble jeg aldri lei av å beskue.

Der  var  en kusine  eller noe slikt av mamma, som hadde  hytte ved Jonsvannet. Hun hette Julie. Og hytte hadde også onkel Martin (bror til pappa) og hans kone, tante Julie. Til denne hytta måtte vi reise litt, kanskje ei mil, med jernbanen.  Med andre ord: Både "Julie på vannet" og "Julie landet" var det spennende å besøke. Og så laget jeg trikkespor i singelen rundt huset og kjørte trikk med to trepinner.  Og så var det den gangen tante Ellen hadde kledd på seg en samedrakt hun hadde fått låne og kom opp mot huset vi bodde i. Jeg for inn og meddelte at det kom ei fæl trollkjerring opp til oss. Denne hendelsen er ofte blitt gjenfortalt av de andre i huset. Dessuten bygde jeg festning etter modell av Kristiansten festning, og ”tante” Olla døpte den straks til Karsteinsten.  Så lærte jeg Astri å danse folkeviseleik. Astrid var hushjelp på  Engbakken. Blant annet lærte jeg henne å leike ”Astri mi Astri”. Jeg var meget glad i henne og jeg tror det var gjensidig.  Jeg fikk pakke fra henne til jul etter at jeg var kommet hjem. Engbakken  hette plassen hvor vi bodde sammen med mors søsken, Magnus, Hanna, Ellen og datter til Ellen som vi kalte for Olla.  Like før vi reiste hjem, døde Simon Simonsen, far til bestevennen min han Markus. Vi rakk hjem til begravelsen. Da hadde vi vært borte i 5 måneder  og da snakket jeg flytende trondhjemmer! Og ikke bare det ! Nå kunne jeg hevde meg ovenfor Markus: Jeg hadde reist med jernbane og trikk, hadde opplevd Skansen bro og, ikke minst Nidelva. Markus forsøkte så godt han kunne med å fortelle om Tjøelva på Sortland. Jeg var 7 år.

 

Så var det geburtsdagen min 14. desember 1928, Roald Amundsen hadde omkommet i Arktis om sommeren og i den anledning ringte kirkeklokkene over hele landet. (14. desember  var datoen Amundsen nådde Sydpolen på i 1911). Det var nok jeg som skulle beæres. Vel, jeg trodde vel ikke helt på ideen, men jeg likte å tenke i de baner.

 

Så husker jeg da motorsjarken ”Klubben hadde forlist på Fugløybanken hvor 5  mann omkom, deri blant mannen til tante Gudrun. Da gråt mamma, og det var veldig trist. Det var om våren i 1929.  Hun døde selv  av kreft i desember samme år. Hun hadde sittet i gyngestolen sin,  jeg veit ikke hvor lenge. Av en eller annen grunn kunne hun ikke ligge i seng. Peroline og et par andre damer (tante Gudrun og fru Høve) var til stede. Jeg kan ikke huske om noen av søsknene  mine var der, men jeg må gå ut fra det. Jeg betraktet dødsscenen på en viss avstand, skjønt jeg var nær nok; men da Peroline leide meg bort til mamma så jeg fikk stryke mamma på kinnet og jeg kjente hvor kald hun var, brast jeg i gråt.  En episode: Vi fikk pakke til jul fra tantene i Trondheim. Den gledet vi oss veldig til. Bergljot og jeg skulle hente den i Kleivan. På veien møtte vi Benedikte. Hun var manisk depressiv og hadde tydeligvis sin maniske periode.  Hun spurte om vi skulle hente likputa til mor våres (som altså nettopp var død).

 

Mamma hadde lært oss unger å be ”aftenbønn”. Vi leste både Fadervår og ”Skriv deg Jesus på mitt hjerte” og ”Jesus styr du mine tanker”. Da  mamma døde, ba jeg  Gud om at pappa måtte få leve så jeg ikke ble uten forsørger. Det var en rent egoistisk tanke, men jammen ble jeg bønnhørt.  Jeg fylte ti år den 14. desember det året.

 

Jeg tror det var i 1930 at pappa var invitert til Greftegreff for å høre radio. Jeg fikk være med. Greftegreff var den første som hadde radio på Sandsøy, Vi fikk høre noe kves som visstnok skulle være musikk; men det var storveies.  Det varte ikke lenge før også vi hadde radio, men den fikk en sørgelig skjebne !  Det var en brukt  og utarrangert radio noen hadde lurt  på han pappa. Akkumulatoren  varte  bare et par dager før de måtte  opplades. Men det var god låt i den. Jeg syntes det var for galt at vi skulle være uten radio så ofte, så jeg tok like godt å koblet anodebatteriet til akkumulatorledningene med den katastrofale følge at lampene (rørene)  ”sprengtes”.  Det var en femlampers radio og en meget kostbar affære å fornye. Lars (senere Bergljots mann) ble budsendt som den dyktige  amatøren han var. Man ble enige om at han skulle bygge den om til en trelampers med moderne  rør, denne radioen brukte vi til tyskerne konfiskerte den under krigen. (visst nok 1941).

 

Det var vel på denne tiden eller kanskje året etter  at det kom noen fra baptistmenigheten på Bjarkøy og holt bønnemøte på ungdomshuset. Jeg møtte opp der, for jeg ville selvsagt ikke gå glipp av noen slags attraksjoner. Det var ikke for mange av dem! Men det ble for mye for en tiåring.  Jeg ble vekket eller skal vi si omvendt!  --Skulle jeg ”ture” fram med å være ”ulydig”  overfor Olaug (det var hun som passet huset på den tiden. Thorbjørg hadde giftet seg) og banne og si stygge ord selv om voksne ikke hørte det. Gud hørte det i hvert fall.  Jeg kom nok til å gå rett til Helvete hvis jeg ikke tok meg sammen Jeg ba bønner til den grumme  ”Fader i Himmelen” ved en hver  anledning. Når f. eks, Markus sa et stygt ord, sendte jeg følgende bønn til Vår Herre: ”Fader, forlat ham ti han vet ikke hva han gjør” (alle bønnene mine var på stivt og gammelt riksmål). Men  omvendelsen varte bare til Olaug høylytt begynte å undres over at jeg var blitt så føyelig. Da skjønte jeg at noe var galt og falt til bake til mitt gamle Jeg.

 

Jeg må også nevne min dikteriske tilbøyeligheter. Jeg var vel i 11 –12–årsalderen. Jeg skrev sanger for en hver anledning. Etter en badetur på Kvitholmen med  noen  kamerater, med kaffe etc. behandlet jeg hver enkelt av deltakerne med hver sitt vers  med omkvedet ”- over holmen, over holmen, trala la la la.”  (Jfr. Reven lå under birkerot --). Men en gang Markus og jeg laget noen sanger med noen meget stygge ord i teksten, fant Olaug manuskriptene, og jeg ble konfrontert med disse livsfarlige ordene. Selv om Olaug ikke gikk videre med saken (det hadde vel sikkert  ikke gjort noe)  bestemte jeg meg for  aldri å dikte mer. Jeg var godt voksen før jeg tross alt gjenopptok ”dikterkarrieren”.

 

Odd som hadde bodd på Bjarkøy hos sin tante Amalie, flyttet til Sandsøy på denne tiden,   og ble boende hos oss. Det var selvsagt stor stas i å få en ny bror. Da jeg kom i 13 – 14 – års - alderen  reiste jeg med ham på flere fotballturer, til Tromsø, Sørreisa og Harstad. Det var Vidkun av Bjarkøy som var det store fotballaget.

 

Det kom en jentunge på besøk til fru Simonsen (mor til Markus). Hun var vel et år yngre enn meg.  Hun hette Mossa, og jeg likte å leke med henne. Odd fant i midlertid ut at vi var kjærester. Han ertet meg, ja han direkte mobbet meg, så jeg til slutt ikke torde se den veien hun var. Det var direkte jevlig.

 

I 1930 var det varmsommer. Vi ungene rodde til Vikran og badet, for vi hadde funnet ut at det var varmere vann der, og der lærte jeg å svømme. Året etter svømte jeg sammen med Markus og Idar (en gutt som var et par år eldre enn oss) fra Hjellneset til Nordsandsfjæra.

 

Jeg tror jeg var 13 år gammel da Bergljot reiste til ho tante Simonette i Sandefjord og ble der noen år (1933).

 

Det var vel på denne tiden at jeg begynte å interessere meg for ”damer”. Markus og jeg var ute om høstkveldene og spaserte med Dagmar og Aud. Markus hadde Dagmar og 4, jeg hadde Aud. Søster til Aud, ho Margaret kom diltende etter. Så vidt jeg husker, gikk vi der uten å si et eneste ord.

 

14 år gammel  ble jeg sjuk (det var på ettervinteren 1934). Jeg var smittet av tuberkulose og hadde fått ”skygge på lunga”. Jeg lå til sengs og hadde stadig litt feber. Jeg lå faktisk til sengs i 3 måneder før feberen ga seg. Dette var ei givende og lærerik tid.  Jeg kan ikke huske at jeg savnet ”utelivet”. Jeg leste veldig mye. Min bror Odd var engasjert som lærer. Han hadde sin utdannelse fra Senja Ungdomsskole. Det jeg kan av grammatikk,  som han var ekspert i, lærte jeg av ham, mens Odd hadde  ingenting å lære meg i matte. Jeg hadde også leitet fram ei tjukk fysikkbok fra det forrige århundret (1800 - tallet. Det var sikkert ei bok som mammas første mann hadde brukt til sine universitetsstudier) som jeg studerte meget grundig. Dermed var grunnlaget  for min fysikkinteresse lagt.

 

Pappa var ordfører den gangen. Det medførte at dr. Lund – distriktslegen – ved en hver anledning  kom for å konferere om aktuelle helsesaker i kommunen. Han var svært engasjert og arbeidet sterkt for bedre hygiene hos folk flest. Han var fast medarbeider i  Karl Evangs  ”Tidsskrift for seksuell opplysning” og han agiterte for prevensjon. Kommunist og idealist som han var, lånte han villig ut bøker med innhold som lå ”hans hjerte nær”. Odd hadde bl. annet fått låne ”Den fri tankes ABC.” Jeg husker ikke nå hvem som hadde skrevet  eller utgitt den. Men jeg  leste den grundig og dermed var mit personlige og livsvarige livssyn fastlagt.

 

Folkeskolen kjedet meg. Vi hadde terpet gjennom bibelhistoria og forklaringa flere ganger. Jeg hadde satt meg som mål å gjennomføre siste året på skolen uten å åpne ei eneste bok hjemme.  Men skolen ble jo mer interessant da læreren vår, han Støver,  begynte å flørte med ho Jenny som gikk i samme klasse som meg. Det var det altså siste året jeg gikk på skolen i Altevika. Det ble rettssak og mye hurlumhei . Sladderen gikk høyt og spennende. Støver fik et par års fengsel og, etter hva jeg har hørt, gikk han til grunne i fylla.

 

Vel. Jeg var altså ferdig med folkeskolen.  Som erstatning som lærer for Støver  kom det en vikar rett fra lærerskolen. Han hett Andreas Johansen og bodde den vinteren heime hos oss. Han hadde lærerskolebøkene med seg. Det benyttet jeg meg av. Til å begynne med snek jeg meg inn på rommet hans og tjuvleste, spesielt fysikken, men også psykologien og andre interessante ting. Senere fikk jeg lov. Vi skrev 1935. Han hadde også kjøpt seg et orgel som jeg fikk øve på og jeg spilte faktisk brukbart før han reiste.

Det var ei herlig og spennende tid.

 

Johansen var lærer i 2 år og veldig populær. Det siste året bodde han hos fru Simonsen. Som en ”avskjedshilsen” arrangerte man en fotballkamp mellom Saura og Sandsøy. Saura på Andøya var hjemstedet hans. Jeg var målvakt på Sandsøy – laget. Vi reiste med ”Laksen” til Andøya og det ble en skjebnetur for mitt vedkommende. Da jeg kom hjem syntes jeg  nemlig  at det begynte å  klø meg både hist og her på kroppen, men jeg festet meg ikke noe særlig ved det – inntil at det ble for jevlig.  Samtidig begynte jeg å hoste  og spytte blod, Jeg ble sendt i røntgen og fikk diagnose tuberkulose. Jeg oppdaget samtidig at jeg var overgått med lus. Hva skulle jeg gjøre. Det var meget skammelig å ha lus, nemlig! Olaug var nå også reist til tante Simonette i Sandsfjord, så jeg hadde ikke henne å ty til om jeg hadde turt.  Jeg kunne ikke møte opp på ST. Elisabet overgått med lus. Jeg hadde ikke noe annet å gjøre enn å starte en renselsesprosess i all hemmelighet.

Jeg vasket meg grundig i et vaskefat (hadde ikke noe bedre) i flere dager på rad.  Etter hvert vask tok jeg på meg gamle utslitte filler, brukte det en dag og så kastet jeg dem. Det samme gjorde jeg med sengetøyet. Det skulle ikke så mye til . Det var jo sommer og varmt. Dagen før jeg skulle reise, tok jeg på undertøy jeg hadde revet ut på Fialen og møtte opp helt lusefri  på hospitalet. Jeg hadde ikke følge til ST. Elisabet. Jeg tror nok far, som jeg hadde begynt å kalle ham, var ganske likegyldig om hva jeg hadde av klær og annen forpleining. Jeg hadde en meget stor frihet på alle måter.  Jeg vet at andre, f. eks. tante Gudrun, hadde tatt far fatt for mitt manglende tilsyn og stell.

 

På St. Elisabet var jeg bare en måned.  Da jeg kom dit var dr. Brochmann reist på ferie. Vel kommet til bake etter 14 dager  skulle jeg ”blåse”(Pnevmatorax). Det gikk ut på at det skulle blåses luft inn mellom lungehinna og brysthinna for at lunga skulle folde seg sammen over det betente stedet på. I midlertid hadde dr, Brochmann rotet bort røntgenbilde, så jeg måtte i røntgen på nytt. Da var det blitt så stor framgang at blåsinga ble avblåst. Smitten som var målt til +2 da jeg kom inn, var borte og kavernen på lunga fantes ikke mer. Utrolig !! (Nå i dag mener legene at det har vært en total feildiagnose). Etter nye 14 dager ble jeg  sendt til et sykehjem i Kvæfjord hvo jeg var i 5 måneder. Jeg kom hjem fra sykehjemmet til jul 1936. Det var i midlertid denne sykdommen som senere gjorde at jeg slapp militærtjenesten og derfor ikke ble med for å forsvare fedrelandet da det gjaldt.  

 

Jeg må ikke glemme Dahlberg!  Han var blitt en god venn. Han var forresten godvenner med de fleste. Han var 10 – 15 år eldre enn meg; men det spilte ingen rolle.  Senere viste det seg at han var homofil. Jeg visste knapt at det fantes noe sånn som homofile, og han gjorde aldri noen tilnærmelser overfor meg.  Han var et av de fineste mennesker jeg har møtt. Han lærte meg å spille sjakk. Sjakk fikk jeg  fin trening i på St. Elisabet og senere på sykehjemmet og jeg var mektig stolt da jeg kunne slå selveste Dahlberg etter at jeg var kommet hjem.

 

Høsten 1937 begynte jeg på Senja Ungdomsskole på Ibestad. Vi lærte en masse norsk og diverse andre folkeskolefag. Fremmedspråk fikk utstå til året etter for dem som skulle gå ”middelskoleåret” (1938 – 39). Det samme med matematikken. Karakterene ble der etter; skjønt i matte gjorde jeg det godt nok. Vi måtte til Tromsø for å ta middelskoleeksamen som privatister.  Markus, som var blitt sjuk om sommeren 1938, døde om vinteren. Jeg husker jeg fikk brev om det. Det var ikke tale om å  reise hjem i begravelsen. Det ble for dyrt. Jeg fikk selvfølgelig kamerater på skolen. En av dem, den beste, var Hans Mikelborg. (Han og en annen gutt fra Tovik og vi var senere på telttur sammen ved Blåfjellvatnet. Jeg syklet fra Harstad til Steinsland (Tjeldsund), tok ferga over sundet og syklet videre til Tovik. Jeg fikk ei god natts søvn i heimen hos Hans. Så var det to mil å gå med bagasje til vi var vel framme og kunne slå opp teltet.  Jeg kan ikke huske at vi på noen måte var trett eller utslitt etter turen). (Hans ble seinere erstatningslærer på Meløyvær hvor han ble kjæreste med Else Alvestad!) Tilbake til Senja Ungdomsskole: Vi tok som sagt middelskoleeksamen i Tromsø. Vi gikk opp i 18 fag, inklusiv gymnastikk. Vi hadde selvsagt mye morro der. Jeg husker at ordinær billett på kinoen var 75 øre, men vi som var skoleelever kom inn for 25 øre. Som bevis på at vi var elever, var russelua; og da bare lånte vi lue av hverandre. Selv hadde jeg ingen. Det var nok en altfor kostbar investering. Eksamen varte en måned. Jeg kom heim til St. Hans, og da var skogen ennå svart i Tromsø. men hjemme var det så  vidt antydning av grønnskjær på den.  

                                                                                                                                                         

Den 1. september 1939 begynte  verdenskrig nr 2.  

 

 

 

 

28-1-41 (Small)

Bruk 1 i 2008

28-1-60(small)

             

28-1-40 (Small)

Den gamle tingstua i 2008