Grunnlovsjubileumet - Edsavleggelse Sand kirke

Opp ett nivå  Tilbake  Neste

Sand kirke og begivenhetene i 1814.

Eidsvoldbygningen 18 feb 2014

Litt bakgrunnshistorie.

1814 er et årstall alle nordmenn, unge som gamle, historieinteresserte eller ikke, har et forhold til. Og det ikke uten grunn. Knapt noe annet år i vår historie har vært mer begivenhetsrik, mer skjellsettende enn 1814. Etter nærmere 400 år i vekslende unioner med Sverige og Danmark, erklærer vi oss dette året som selvstendig nasjon. I alle unionene har Norge vært den svake part. Etter reformasjonen i 1536, da vi får overgang fra en katolsk til protestantisk kirke i Norge, opphører vi faktisk formelt å være en selvstendig stat, vi blir et lydrike under Danmark; dvs. Norge skal administreres på samme som de øvrige danske landskaper, som Sjælland, Jylland, Fyn osv. Til og med det norske språket mister vi. Norge er et lutfattig land, men på 1700-tallet skjer det endringer. Eksport av fisk har alltid vært viktig for Norge. En raskt økende befolkning i Europa fører nå til større etterspørsel. I tillegg får vi nye næringer som bergverksdrift, og Norge er rikt på viktige mineraler. Men først og fremst får vi en betydelig økning i trelasthandelen. Alt dette gjør at vi begynner å få en gryende borgerklasse i landet, og vi får en økonomisk elite som, når det blir krevet, kan ta et politisk ansvar sammen med ledende embedsmenn. Mange av disse var i 1814 også vel orientert om opplysningstidens filosofi og de kjente godt til den amerikanske og franske grunnloven. Likevel er det viktig å poengtere at gjenopprettelsen av Norge som egen stat i 1814, kanskje ikke først og fremst skjedde ved egne krefter, men at det var de internasjonale begivenhetene som gjorde det mulig. Det var Napoleonskrigene og maktspillet mellom stormaktene som skapte mulighetene for Norge.

Danmark/Norge var i første fase av Napoleonskrigen nøytral, men Storbritannia så på den sterke dansk-norske flåten som en trussel. De fryktet denne kunne komme under Napoleons kontroll og forrykke maktforholdet på havet. Da diplomatisk press ikke førte fram, gikk den britiske flåten i 1807 inn på Københavns havn, senket flere skip og førte resten av flåten til Storbritannia. Resultatet av flåteranet er at Danmark/Norge kommer med i krigen på Napoleons side. For Norge får det katastrofale følger. En del av den britiske krigsstrategien for å knekke Napoleon er ved hjelp av den britiske flåten å hindre all tilførsel til Frankrike og landets allierte. Det betyr at den engelske flåten patruljerer i Skagerak.  Kornimporten, som Norge er totalavhengig av, stopper opp. Sult og nød er konsekvensene. I denne situasjon sender den danske kongen, Fredrik 6., sin kronprins til Norge for å administrere landet fra Kristiania.

Situasjonen i Sverige.

Sverige var på 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet en stormakt i Europa. Men i 1809 taper de Finland til Russland. Svensk målsetting blir å vinne Finland tilbake så snart som mulig. Den svenske kongen er gammel og skrøpelig og han har heller ingen arving. I denne situasjonen henter svenskene inn en av Napoleons fremste generaler som tronfølger. Hensikten er nok at Karl Johan, eller Jean Baptiste Bernadotte som han egentlig heter, ved fransk hjelp skal kunne vinne Finland tilbake. Men  Karl Johan mente det var mer realistisk å sikre seg Norge. Da Napoleon avstod fra å hjelpe, sluttet Karl Johan en avtale med Napoleons fiender. Han ble lovet å få Norge i belønning dersom han stilte svenske styrker i kampen mot Napoleon. Høsten 1813 taper Napoleon flere avgjørende slag og blir trengt vestover mot Frankrike forfulgt av sine fiender. Det er i denne situasjonen at Karl Johan  sender sine soldater inn på dansk område for å tvinge Fredrik 6. til å avstå Norge. Mot krigsvante svensker hadde danskene intet å stille opp. Fredrik 6. blir tvunget til avstå Norge til Sverige. Deretter gjenopptar Karl Johan kampen mot Napoleon med sine allierte.

Kielfreden.

18. januar undertegnes Kielfreden mellom Fredrik 6. og Karl Johan. I enevoldskongenes tid betraktes land og folk nærmest som kongens eiendom.  Ingen representanter for nordmennene var til stede under forhandlingene. I noen framstillinger blir det hevdet at Karl Johan i hastverket «glemte» å få med seg de gamle norske skattlandene Grønland og Island. Sannheten er nok heller at Storbritannia ikke ønsket at Sverige skulle ekspandere for langt vestover og så å si inn i britisk interessesfære. Derfor fikk Danmark beholde disse områdene etter press fra britisk diplomati.

Det går dager før Kielfreden blir kjent i Norge. Men nordmennene gjør umiddelbart opprør anført av prins Kristian Fredrik. Kristian Fredrik var en fascinerende og karismatisk person som våren 1814 oppnådde stor popularitet i Norge. Han bestemmer seg først for å bryte Kielfreden og så utnevne seg selv til eneveldig konge over Norge. Vi kan ikke se bort fra at et motiv var å føre Norge tilbake i union med Danmark. Som dansk arveprins ville han også arve Danmark og kunne da føre de to landene sammen i en ny union. Han kaller i februar sammen norske embedsmenn og forretningsmenn til et møte på Eidsvoll. Her møter han imidlertid motstand. Stormennene på Eidsvoll er godt kjent med opplysningstidens ideer. Skulle prinsen få deres støtte, måtte han godkjenne folkesuverenitetsprinsippet og la seg velge til norsk konge etter at folkets representanter hadde kommet sammen og utarbeidet en grunnlov. Men det gjaldt å handle raskt, før Karl Johan vendte tilbake fra sluttkampene mot Napoleon. Derfor beslutter stormannsmøte på Eidsvoll at siste søndag i februar skulle prestene samle menighetene, og kirkefolket skulle avlegge en ed på å «hevde Norges selvstendighet og love liv og blod for det elskede fedreland» Samtidig skulle det velges utsendinger til en grunnlovsgivende forsamling på Eidsvoll. I historiebøkene står det at ingen fra Nord Norge var representert i den grunnlovgivende forsamling på Eidsvoll. Det var midt i vårløsningen og ingen rakk fram i tide. Sannheten er nok noe mer sammensatt. Med datidens kommunikasjonssystem, eller mangel på sådan, er det rimelig å anta at mange kirkesogn i Nord Norge ikke fikk meddelelsen om en slik kirkeed før lenge etter at Eidsvollforsamlingen var kommet sammen i april.

Sand kirke og kirkeeden.

Kirkestedet Sand rundt 1860

For Trondenes kirke og Sand kirke vet vi at denne kirkeeden ikke ble avlagt før i midten av juli måned. Av kirkebøkene framgår det at sokneprest Simon Kildal forrettet til Gudstjeneste i Sand kirke 3.juli. Etter Gudstjenesten orienterte prost Kildal om eden slik at menigheten skulle være forberedt når edsavleggelsen skulle foregå. 15.juli avlegger Trondenes menighed høytidelig borgered til Norges selvstendighet og «at vove Liv og Blod for det elskede fædreneland»

Sannsynligvis etter samme mønster som i Trondenes kirke avlegger så menigheten på Sand kirkeeden den 17.juli. Før edsavleggelsen holder sokneprest Kildal en bededagsgudstjenseste hvor det også ble forrettet kirkelige handlinger. Av kirkeboken framgår at Pigen Lovise Pedersdatter, der havde forkortet voldsomt sine dage, ved at springe i havet, blev  jordsat, men uden Jords Paa kastelse».  Det blir også lyst til « ægteskab 2.gang for Anders Jenssøn og P: Anna Magdalena Antonisdr.»

Når det gjelder edsavleggelsen etter gudstjensesten, var det nok ikke menigheten som sådan som avla eden, men «enhver av Mandkiøn som var confirmeret.»  Prost Kildals spørsmål  til menigheten var: « Sværge I at hævde Norges Selvstenighed og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreneland?»

Menigheden svarte så, dvs. de av Mandkiøn som var confirmeret: « Det Sværge vi, saasandt hjælpe os Gud og hans hellige Ord.»

Sand var sannsynligvis det siste soknet i landet som avla kirkeeden. Vi kan undre oss over at det skulle gå så lang tid, men sogneprest Kildal anfører selv at årsaken ligger i «Vor Egns Fjernhed og Almuens Adspredelse hist og her til Fiskeriene». I forbindelse med edsavleggelsen ble det også avholdt valg av valgmenn til amtsforsamlingen i Finnmark. Trondenes lå den gang under Finnmarken amt. Proprietær Christian Kildal som var gjestgiver på Sand og bonde- og bygdekommisær Ole Hai som var bosatt på Kolsland, ble valgt som valgmenn for Sand.

Prekestolen Sand kirke 1814

At så mange har underskrevet med påholden penn, viser mangelen på lese- og skrivekyndighet hos befolkningen på dette tidspunkt.

Denne adressen nådde nok aldri fram til Kristian Fredrik. Allerede 26.juli bryter det ut en kortvarig krig mellom Norge og Sverige. Karl Johan kunne selvsagt ikke finne seg i det norske opprøret, og han hadde også støtte fra de øvrige stormaktene i Europa. Krigen ble kortvarig. Norge hadde lite å stille opp mot en krigsvant svensk hær, men flere steder gjorde de norske soldatene en heltemodig innsats. Det kom snart til fredsforhandlinger der Karl Johan forlangte at Kristian Fredrik skulle forlate landet etter å ha skrevet ut valg til nytt Storting som Karl Johan skulle forhandle med. Viktig her er å merke seg at Karl Johan godkjenner at Norge skal ha et eget Storting og en folkevalgt nasjonalforsamling. Heller ikke til dette ekstraordinære Storting blir det tid til å velge representanter fra de nordlige landsdelene.

Den 4. november valgte Stortinget den gamle og skrøpelige Karl 13. til norsk konge. Og det var bare kongen som bandt de to statene sammen. Selv om Sverige hadde kontroll med utenrikspolitikken, stod Norge igjen med egen grunnlov, nasjonalforsamling, regjering, hær, hovedstad, bankvesen og etter hvert eget flagg. Det norske opprøret våren 1814 hadde ikke vært forgjeves. Kanskje var et vesentlig element i at det lyktes det faktum at det gjennom folkeeden i de norske kirkene ble forankret i det norske folk og i folkesuverenitetsprinsippet. Det gav opprøret tyngde og en form for  legitimitet. Derfor var den kirkeeden som f.eks. ble avlagt i Sand kirke 17.juli ikke bare av formell betydning. Den var også realpolitisk viktig.