Sandsøy driftskredittlag

Stiftelsen 1946.

”Den aktive stat” er ett av begrepene nyttet for å beskrive utviklingen i det norske samfunnet etter 1945. Staten skulle på en helt annen måte enn tidligere gå inn å styre også den økonomiske politikken. Noe av formålet var å sikre full sysselsetting og å sikre bosetting i distriktene. Det er framveksten av den moderne velferdsstat vi her ser begynnelsen av. Det er interessant å se hvordan denne politikken gav seg utslag på det lokale plan. Dannelsen av Sandsøy driftskredittlag er for eksempel ett konkret resultat av denne politikken.

Laget holdt sitt første møte på Gjerde 2. februar 1946. Sak 1 var vedtak om stiftelse av laget. Som vedtekter for laget ble vedtatt Driftskredittkassens normalvedtekter ”med særlige tilføielser: Laget er hjemmehørende i Bjarkøy kommune. Dets virkeområde omfatter Sandsøy.”

Medlemspengene ble satt til kr.8.- pr lott som skulle betales kontant. Dette skulle avsettes som reservefond. Til styre for laget valgtes: Johan Molin, formann, og som øvrige styremedlemmer Andreas Lockert og Ivar Iversen. Varamenn ble Olai Olaisen og Lorentz Mikalsen.  Med på stiftelsesmøtet var også Ditlef Wibe Iversen. Han ble for øvrig valgt til regnskapsfører på neste møte den 23. februar. For å bli medlem måttet en skriftlig søke lagets styre og samtidig opplyse om hvor mange lotter en ønsket. Styret skulle godkjenne det enkelte medlem ” og søkeren skal få skriftlig melding om styrets avgjørelse sammen med et eksemplar av vedtektene”. Utmelding måtte skje skriftlig.

Lagets formål

De sentrale vedtektene for driftskredittlag sier at som medlemmer kan opptas enkeltpersoner som driver jordbruk, skogbruk, gartneri eller maskinholderi. Lagets formål er å yte medlemmene lån til følgende tiltak innenfor landbruket når disse etter driftsøkonomiske vurderinger er riktige og forsvarlige:

A        Innkjøp av driftsmidler.

B        Mindre anleggs- og byggearbeider.

C        Modernisering av kjøkken og anskaffelser av tekniske hjelpemidler.

Lagets virkeområde ble fastsatt av Statens Landbruksbank. Medlemmer var personlig og proratarisk ansvarlig for lagets forpliktelser med 10 ganger innmeldingskontingenten. Kunne et medlem ikke dekke sitt ansvar, skulle dette fordeles på de øvrige medlemmene etter regler som skissert overfor. De nødvendige midlene til lån skaffet laget ved å ta opp lån i Landbruksbanken. Søknad om lån måtte tilsendes lagstyret som kunne innvilge lån ut fra gitte vedtekter. Utlånsrenten fra laget skulle være en halv prosent over den renten laget betalte for lån i Landbruksbanken. Lagstyret måtte i hvert tilfelle påse at det var betryggende sikkerhet for lånet.

På møtet den 23. februar blir følgende medlemmer godkjent:

Olai Olaisen                2 lotter

Ditlef Wibe Iversen        3 lotter

Lorentz Mikalsen        2 lotter

Ivar Iversen                2 lotter

Andreas Lockert        2 lotter

Johan Molin                2 lotter

Utlånsrenten ble satt til 1 % over driftskredittkassens utlånsrente.

Lagets virke.

At det var behov for et slikt driftskredittlag, viser bl.a. at stadig flere søker om medlemskap. Antall medlemmer stiger utover på 40-og 50-tallet til et over år noenlunde stabilt medlemstall på 24, høyeste tall 26. Det viser at storparten av de aktive jordbrukerne på øya var med i laget i en lang periode. Første lånesøknad blir behandlet på styremøte 10.10.1947. Da er det maskinlagets medlemmer, som nå også er medlemmer i driftskredittlaget, som søker om flere tilleggslotter, for deretter i neste sak å søke om et lån på kr.1200.- for hver av medlemmene. Det var Fritz Fjellstad, Andreas Lockert, D. Wibe Iversen, Reginius Steinheim, Odd Slagstad, Petter Tollefsen, Olai Olaisen og Johan Molin. Dette lånet er det da som finansierer innkjøp av den første traktoren til øya. Den 2. mars 1952 søker maskinlagets medlemmer om nytt lån, hver medlem kr.200.-, til oppføring av traktor- og redskapshus. Noe senere samme år søker så maskinlagets medlemmer om kr. 200.- for hvert medlem til innkjøp av nye traktorredskaper.

At lønnsomheten i jordbruket var lav, i alle fall dersom en skal måle den ut fra muligheten til å skaffe rede penger, viser den vanligste lånetypen som behandles. Det gjelder lån til gjødsel og såvarer og etter hvert silosyre(AIV-syre). Disse såkalte A-lånene var kortsiktige lån, opptatt på våren og skulle tilbakebetales før 1.desember. Vanlig sikkerhet for disse lånene var gjerne leveranse av melk til Harstad Meieri, eller som det står i de offisielle papirene "Søkeren gir transporterklæring i Harstad Meieri for melk levert til beløpet er betalt". På gjeldsbrevet har Harstad Meieri gitt sin påtegning. Sikkerheten kunne også gis i form av ulike tilskudd som den ”aktive stat” også bidrog med. Det kunne være tilskudd til innkjøp av kunstgjødsel som ble utbetakt etterskuddsvis eller det kunne være potettrygd. En annen sikkerhet, gjerne for litt større lån, var skadesløsbrev i eiendommen. I visse tilfelle foretok  da styret  takst i eiendommen.

Ingen av lånene ble misligholdt, men det skjedde at låntaker måtte be om utsettelse.  Dårlig avling på grunn av dårlig sommer kunne være en årsak. ”Da 1951 har vært et dårlig år for jordbruket i Troms, vil en anbefale søknaden (om utsettelse av lån) mot at vedkommende betaler de påløpne renter.” Andre grunner kunne være at låntaker hadde hatt store utgifter dette året, for eksempel ved nybygg av fjøs eller noe som er oppgitt  for år 1953, store utgifter til installasjon av elektrisitet i fjøs.

En annen lånetype er innkjøp av andre nødvendigheter til drift av gård, det kunne være kjøp av ku eller kvige eller hest eller grisunger. Eller som det fremgår av møteprotokoll av 7. januar 1948:”Styret behandlet  og anbefalte også søknad fra S. Kildal om et lån på kr.1600.- til innkjøp av et 4 etasjers kyllingbur, 600 kyllinger og 1800 eggs klekkemaskin.”

Mindre lån til bygging av fjøs eller til nydyrking blir også innvilget, men til slike formål er det andre finansieringskilder som er viktigere. Men det en ser av referatene er at det bygges mange nye (eller restaurering/påbygg av) fjøs i første halvdel av 50-tallet. Petter Tollefsen , Johan Molin, Kåre Berg, Otto Olaisen (1957) er noen eksempler. De fleste av disse bygger nå med silo. Johan Molin oppfører sitt hønseri i 1956. Alt dette vitner om stor aktivitet på jordbrukssektoren på dette tidspunkt.

            Otto Olaisen med den første traktoren på bruket.

Via møteprotokollene kan også følge den tekniske utviklingen innen landbruket på øya. I styremøte 24.april 1951 behandles en søknad om lån fra Harry Hansen og Lorentz Mikalsen til innkjøp av potetopptaker, merke Dovre, og en Nauma potetsorterer. I 1952 søker Odd Slagstad om lån til kjøp av Troht Universal radrensker med hyppeskjær, potetmarkør, salpetersåmaskin, potetopptakerskjær og skrapeskjær for potetdriller. Søknaden ble enstemmig vedtatt. Elektrisiteten førte for øvrig til at andre hjelpemidler kunne tas i bruk for å lette driften. I første styremøte i 1954 foreligger således en søknad  fra S. Kildal om lån til kjøp av Erlands melkemaskin og elektrisk potetkoker på 100 liter. Senere samme år og videre utover på 50-tallet foreligger flere søknader om lån for innkjøp av melkemaskin. I 1958 søker Sverre Kildal om lån til høykanon og motor foruten div. traktorredskaper. Elektriske gjerder kommer også etter hvert i bruk.

Lån til hest blir sjeldnere. I stedet kommer den maskinelle erstatningen, traktoren. Mange av jordbrukene var heller små, og det dyrkede arealet kunne ligge i heller kupert terreng. Under slike forhold ble tohjulstraktoren populær. Som et eksempel her kan vi ta med at på styremøtet 14. juni 1957 behandles søknad om lån fra Oddmund Olsen. Lånet skulle gå til innkjøp av en Moto-Standard tohjulstraktor med tilhenger, slåmaskin og rakerive. Året etter er det søknad om lån fra Kåre Olsen for innkjøp tohjulstraktor A.E.B.E. AM53. At motoriseringen er i full gang viser også de mange innkjøp av større traktorer. I 1959 søker for eksempel Fritz Fjellstad om lån til kjøp av Bolinder Munktel traktor, slåmaskin, silosvans og vogn. Året etter foreligger søknad fra Petter Tollefsen om kjøp av diverse traktorredskaper. I 1962 søker Johan Molin om lån for innkjøp av brukt Ferguson bensintraktor med tilhenger, slåmaskin, silosvans og gjødselspreder. 1 1963 søker Albertine Henriksen om lån for kjøp av traktor. Dette bare tatt med som eksempler. I løpet av en tiårsperiode fram til begynnelsen av 60-tallet har traktoren overtatt bortimot helt. Nye redskaper som uten tvil letter driften, er for eksempel høysvans, kunstgjødselspredere og forhøstere. Den vanligste forhøstertypen var Serigstad med sprøyteutstyr.

På styremøte på Gjerde 4. april 1959 er en av sakene dannelsen av et fjøskontrollag. Som navnet sier, skulle laget foreta kontroll av fjøsdriften, først og fremst for å rettlede og å øke kunnskapen om for eksempel foring. Formengde og forholdet tørrhøy, silofor, kraftfor var viktig for å øke melkeproduksjonen og fettprosenten i melken og dermed også lønnsomheten. Ditlef Wibe Iversen, som var utdannet agronom, hadde stillingen i mange år (men opprettelsen av fjøskontrollag hadde ikke ingen dirkte forbindelse med driftskredittlaget). Vi ser også at på begynnelsen av 60-tallet blir det mer vanlig å kjøpe inn NRF-fe, kyr som både melket mer og som gav mer kjøtt ved slakt.  Denne utviklingen fortsetter ut hele 60-tallet. Som oftest er det Harstad Meieri som står for innkjøp og transport.

Fra møte på Gjerde, fra venstre: Birger Henriksen, Otto Olaisen, Jørgen Høve, Sverre Kildal og Erling Tollefsen.

Oppløsning av laget.

Driftskredittlagets mest aktive periode er tiden fra stiftelsen og fram til slutten av 60-tallet. Etter 1971 holdes ikke møter før 1981. Tema for dette møtet er Driftskredittlagets oppløsning. Et enstemmig vedtak går på at laget oppløses. Det var klare regler for oppløsning av lag, og disse ble fulgt. Bl.a. gjaldt dette tilbakebetaling av medlemslotter til de enkelte medlemmene.

En drivende kraft gjennom hele Driftskredittlagets historie er uten tvil Johan Molin. Han satt også som formann av laget gjennom hele dets eksistens.  Annen hvert år står det i årsmeldingen at formann er til valg og samme regelmessighet står i neste vedtak at formann Johan Molin gjenvelges. Det er også han som skriftlig orienterer Statens Landbruksbank om nedleggelsen. Vi tar med avslutningen av dette skrivet: ”Laget var stiftet i 1946 og virket i ca 25 år. I den tiden var nesten samtlige gårdbrukere på øya medlemmer av laget og ordnet sine finanser gjennom laget. Det er vel neppe noe som har hatt mer økonomisk betydning for jordbruket her enn dette laget. Det viste seg også tydelig at jordbruket har på øya lå en tid en god del foran andre bygder som ikke hadde slike lag. Heller ikke hadde laget noen gang tap på utlån. Det samarbeidet som vi hadde gjennom laget med Driftskredittkassen har vært av uvurderlig betydning.”

                                                              Johan Molin, bilde fra 1950

Oppsummering.

Johan Molins redegjørelse av 3. okt. 1981til Statens Landbruksbank summerer på en god måte opp Sandsøys driftkredittlags betydning i den tid det eksisterte. Særlig i perioden fra 1946 til slutten av 60-tallet var laget nærmest helt avgjørende for utviklingen av jordbruket på øya. I en tid da mangel på kapital bortimot umuliggjorde enhver form for nyinvestering, var de muligheter som finansiering via driftskredittlaget av uvurderlig betydning for videre vekst og utvikling. Den tilnærmede jordbrukstekniske revolusjon som skjedde i tidsrommet, ville vært utenkelig uten lagets eksistens. Fra slutten av 60-tallet endrer forholdene seg. Kombinasjonsbrukene (fiske/jordbruk) opphører i stor grad. Antall jordbrukere reduseres kraftig. Årsakene til det er sammensatt, men manglende rekruttering til yrket kan nevnes som en faktor. For de som driver, har også tilgangen til kapital endret seg. Driftskredittlaget har på mange måter utspilt sin rolle. Nedleggelsen i 1981 kommer derfor som en naturlig konsekvens av dette.