Kirkestedet Sand 750 år.
Det har ved flere anledninger vært diskutert om ikke kirkehistorien på stedet skulle løftes frem som et sentralt element i programmet. Dette året var det 750 år siden kirka på Sand første gang blir nevnt i historiske kilder (1258). Tolv gårder fra Gibostad i nord på Senja til tre gårder i Kvæfjord skulle betale skatt til kirka på Sand. Kirkestedet er altså eldre enn dette.
Men Sandsøyfolket bygde sågar ei egen kirke da storsamfunnet besluttet å flytte kirka på Sand til Bjarkøy. Den kirka som folket på Sandsøy bygde, for egne penger og med egne hender, står her fortsatt, som et vitne om vanlige folks engasjement, styrke og pågangsmot – for verdier de trodde på og kjempet for. Det ble skrevet et hefte av Einar Lockert og Per J. Molin som er trykket og selges av ”Sandsøydagene”.
Den største utfordringene de hadde var omtalen av det som skjedde sist på 1800-tallet på Sand, senere Bjarkøy kommune når kirka ble flyttet fra Sand til Bjarkøy. De valgte å omtale alle hendelser her nord med tilknytning til eller av betydning for kirken, kronologisk, og kun dokumenterte opplysninger fra anerkjente kilder ble benyttet. De tanker enkelte har gjort seg, blir ikke omtalt. Vi stoler på leseren selv og hans vurderinger. Foto: Liv-Karin Edvardsen:
.jpg)
.jpg)
"Utklipp" fra ”Kirkestedet Sand 750 år” som er på ca. 40 sider med tekst og bilder:
| 1307 | Vardøhus festning ble bygd, grensevakten mot angrep fra øst. |
| 1319 | Etter personalunionen med Sverige dette året ble forholdet mellom russere og nordmenn atskillig forverret. I 1320 og 1323 angrep regulære flåtestyrker Nord-Norge. |
| 1323 | Erling Vidkunssons herregård på Bjarkøy og kanskje også kirkene i dette sognet ble brent av karelerne (russerne) i følge islandske annaler. |
| 1326 | Fredsavtale mellom Norge og Novgorod (Russland) endte med fri ferdsel og handel i nord. Denne hindret uheldige dobbeltbeskatninger av folket fra Malangen til Kvitesjøen. Men selve grenseproblemet forble uløst og krigstoktene ned over Hålogaland fortsatte. En av årsakene kan skyldes at tsaren av Moskva, Ivan III (1462-1503) la under seg Novgorod på denne tiden. |
| 1349 | Svartedauen kom til Norge. Pesten la store deler av området også her nord øde. Av de 300 prestene i bispedømmet overlevde bare 40 pesten. Men det var ikke den eneste ulykken her nord. Samme året kom karelerne (russere) og herjet Malangen og Senja. Lenvik kirke med prestegård ble brent. Pesten ble ei hard belastning for både nordmenn og russere og det ble fred dem imellom til midten av 1380-åra. |
| 1370 | Trondenes jordebok. En opptegnelse av gårder her nord som tilhørte kirken. Denne antyder også tilbakegangen etter Svartedauen. Originalen finnes i Riksarkivet, Oslo. De kirkene som nu nevnes her i distriktet er: Trondarnær, Ivarstad (Ibestad), Quidafiord (Kvæfjord), Bierköy, Sand og Leingiavik (Lenvik). |
| 1386 | Russerne ”drepte menn, hertok kvinner og barn og ranet penger” sør til Bjarkøy. Kanskje er det i denne forbindelse at den første kirken på Sandsøy blir utsatt for brann. |
| 1400 | Rundt år 1400 må den 2. kirken på Sand ha blitt oppført. Vi kjenner til hvordan kirker av den størrelse en hadde på Sand ble bygget på denne tiden, se bildet fra ”Norske kirker i middelalderen”. Altevik var prestegård med utsæd 2 ½ tønder korn. |
Slik kan en tenke seg at den 2. kirka var bygget.
Per J. Molin foran utstillingen etter foredraget (foto:Liv-Karin Edvardsen):
.jpg)