Revyviser |
Opp ett nivå Tilbake Neste |
Ul-Vetten – GAMLE REVYSANGER
TIL FOLKEFESTEN 2. JULEDAG 1946. 1 Og øya her er ikke stor og folketallet lite Da folketellinga var her, vi fikk ei alle vite Slike karer, originaler Vokser ei i alle land 2 Men vi er grei og følge med i det som skjer i verden For gå en tur på øya her, du mangt får se på ferden Døm og streike , folket preike Så FN må snart gi opp. 3 Med arbeidslivet går det godt, det veit vi heile øya Og vil du ta opp litt potet så får du dæ ei trøya Store pakker, skriv og takker Aldrig ber vi om et grann 4 Og vil kjøre ut litt frau, så får du dress og hansker Litt gamle kler fra USA, det gjelder for kontanter Store sekker som de trekke Mange er det som vil ha. 5 I skole grøfta gikk det smått, der fikk de ikke klea For arbeid er ikke bra det skape ingen glea Folket streika, Meløe preika Så han fikk nå grøfta fram. 6 I skole brønnen gikk det flott, de skaut så steinan spruta For ammunisjonen han var fri, det gikk på knall og lunta Meløe stakkar, står og hakkar Han fikk vette at det 40 kb var. 7. Til igjenoppbyggingen vi har et lite hus på Tjyven Og dette lille huset det gjer slagstadkarran yven Krangle gjerde, huset ber de Snart de har det hver sin natt 8 Hos ho Kora mor skul huset stått for der har det gjort nøtta For vann det blei ho nekta og nu må ho bruke bøtta. Samfunds nøtta, vekk med bøtta. Da er huset kommet til sin rett.
TIL MEDLEMSFESTEN 1945. 1 En ongdomsflokk vi sitter her Til medlemsfest vi sammen er Nå fester vi så glad å bli For alle sammen er jo fri Og ingen går her nu på lur Gestapå sitter nå i bur. 2 En slik en fest vi har hvert år, Og alle som i laget står, Får morre seg og delta her Og ingen utenfor blir der, Det er fra eldst til yngste mann For alle som seg morre kan. 3. Det nyttårsaften er i kveld Og dette år vi har hatt hell For oss det er et merkeår Vi minnes det når ut det går Så meget vi kan takke for Vi har jo fred når klokken slår. 4. Når klokken over tolv nå går Igjen et nyttår da vi får Hva bringer det av sorg og hell For oss som samlet er i kvell Et år er langt og mangt kan skje Husk, vi er vår egen lykkes smed. 5. I livets spill det hender mangt Og enkelte kan komme langt Men andre må i livet stri Og aldrig smiler lykken blid Det er en skjebne for oss hver Vi har et lodd i liver her. 6. For oss kan hende mange ting I dette år som nå går inn Kan hende Amor med sitt nsmil Kan treffe noen med sin pil I ektestand de inn da går Og bryllupsklokken for dem slår. 7. Og andre kan jo ha det hell At de i dette nye år får til Og får en liten søt og blid Det blir en glede lystelig Når de får storken på besøk Det er blitt valvor av litt spøk. 8. Når neste medlemsfest er her Det ikke sikkert alle er I sammen her og hygger seg Man vet jo ikke lykkens vei. Vi ønsker for oss alle her Et gledens år for hver i sær.
TIL BOKMARKEDSFESTEN 1945. Opprinnelig skrevet og fremført på Sandsøy. Bildet er hentet fra Russerevuen i Harstad 1962 da teksten ble fremført i noe redigert utgave. 1. Hitler foredrag. Mitt germanske folk Som dere ser, har der meg her lys levende. Enda jeg har vært drept på de forskjelligste måter. Med attentatforsøk, bombet, selvmord og brent i krematorier. Jeg er mannen som ingen stormakt kan overvinne ! ! ! Mitt livs gleder, er en stor epoke av seire ! ! ! At jeg i dag er kommet hit er kunn for å delta i det store valgsom har vært. Og for å hjelpe mine eventuelle tilhengere, Så de kan komme til makt og myndighet, og få ledet valget inn i nazismens lovlige valgformer Hovedparolen for valget bør være: Velg deg selv nazist! ! ! Du har ikke bygda å lite på. Dessuten må det brukes alll den list og fant som nazismens kan framvise. Vi må bruke propagandaens 22 forskjellige måter å lyve på, pluss en masse andre. Det er ingen tvang! ! Den som ikke vil, han skal! ! ! De som har vært stripat må fremdeles holde seg i skjul, så de en dag kan dukke opp som en god femtekollone. Nest Gestapo er de stripate mine beste kjempere. De arbeider i det skjulte og har utrettet en masse for Mein Kampf. Når seiren er blitt vår, skal de bli dekorert Det er to sider til – alt holdt i samme ironiske tone.
NORGE Krigen er slutt og Norge er fritt Det som var norsk, som var ditt og mitt Fra Nordkapp i nord og til Lindesnes i sør Har vi fått eie som vi gjorde før.
De som har lidet for folk og land Og som har kjempet for kvinne og mann De skal vi hedre som aldrig før, Så lenge de lever og etter de dør.
Landet er herjet og delvis brent, En del av vårt folk er tilbake vent Sammen med disse vi landet skal bygge Og for framtiden skal vi landet trygge.
Alt som er ont må jages på dør, Folket må trygges så de ei forblør Landet må bygges etter Norges lov Så vi aldrig mer blir fiendens rov.
Flagget skal vaie i by og bygd, Symbolet for frihet og landets trygd. Norge skal blomstre og aldrig dø, Folket skal ha det daglige brød.
PROLOG Vi her i dag skal minnes, de som ei nu mer finnes. Som, for oss sitt liv har gitt, for deg og meg og landet sitt. Det kan ei gies mere bort, enn det som disse nu har gjort. De har jo gitt det som går ann, og ingen mere give kan.
De reiste ut og gav sitt liv, og noen iblant tang og siv, Mens andre mot fienden gikk, en felles-grav på fronten fikk. De fleste har en ukjent grav, fra fjellets topp og ned i hav. Og ingen krans og merket sten, de får fra slekt og kjærlig venn.
Det går et opprop over land, om offervilje fra hver mann, Til hjelp for dem i Norge nu, som har en sorg så tung og gru. Et heders tegn det gives skal, fra oss som slapp det tunge kall. Og fikk en fred og seier god, som noen kjøpte med sitt blod.
Vi kan ei gi til dem som stred, de døde er på ukjent sted. Men de som fostret slike menn, og sitter nu med sorg igjen. De kan vi gi en hjelp i nød, en skjerv for de som nu er død. For deres mot og kjærlighet, det kan oss seier og en fred.
Så mangen sønn fra hjemmet for, fra far, fra søsken og fra mor De aldrig han fikk mere se, for han der ut i striden ble. Hva føler så de gamle nu, vi forstår det ikke jeg og du. Det kan ei tolkes av hver mann, om disses sorg og bitter savn.
Og mang en mann forlot sitt hjem, og barn og hustru sitt igjen, De mistet har sin far, sin mann, som ofret livet for sitt land. For oss, og alle sine kjære, for friheten og Norges ære. De tappert kjempet, led og stred, til døden kom og gav dem fred.
TIL BOKSAMLINGSKABAREEN 1944. Mel : Vi er nu en lystig flokk. Vi er nu en lystig flokk Musikk og sanger har vi nok. Vi kommer og vil fremføre, Om dere nu ville høre /: Musikk og sang og nokka slikt Og ellers nokka petterdikt /:
Det er ikke riktig lett, Og lage til en deilig rett for kvinnene nu om dagen av noet som passer smagen. /: Erstatning er det snart i alt Kun noen ting, ja, så som salt /:
Den største mangel som vi har, Da vittaminan borte var. Man blir jo så slapp i kroppen, Og spiser fra gress til soppen. /: Det er jo næring i hvert strå Og kvikker opp fra topp til tå /:
Den edleste vare som vi har, Den svarte sirupen som vi tar Og koker en deilig drikke For kyrne melker ikke. /: Rasjonene de er jo små, Og voksne de skumma melk skal få /:
Nokka med det siste som er fabrikert, Mahunien som alle vet. Og kvinnfolkan tar på flukta, Så snart de får kjenne lukta. /: Og mangen mann må sitte heime og er lei, Og kvinnfolkan fer ute på galei /:
Der alle har vel hatt de nye klær Som av papir de vevet er. De klean vi får påprikka De varer kun i ei vekka. /: og blir det regn må du holde deg i ro, Du kjæm deg ikke så langt som på do /:
Vi skulle nu tro dere vil, Til kliring også kjenne til. Det går alt på bytte-handel, Og kliring er alles vandel. !: På svartebørsen går det godt, Så lenge du ikke mulgt har fått /:
I krigens tunge tid, Det vanskelig å være blid. Vi spreder litt smil på færden, Og ønsker snart fred i verden. /: Vi ønsker freden for vårt land, For hver en kvinde og hver mann /:
PROLOG TIL FOLKET I FINNMARK. Det ligger et land langt der oppe i nord, Det ligger og venter på folket som for. Det ligger så ensomt og venter på dem, Som håper å komme tilbake igjen.
En skjebne så hår rammet folket vårt, Det skrives i saga fra tusinde år. Om folket som har i fra hjemmene dratt, Kun minner er alt som de med har tatt.
De levde så stille der oppe i nord, Det var deres hjem de var små eller stor. De trivdes der oppe hved nordhavets speil, Og alt var så bra det var ingen feil.
Og nu er de spredt over hele vårt land, Og alle må hjelpe så godt de kan. Vis vennlighet stor og rekk hånden frem, Og hjelp dette folk som har mistet sitt hjem.
Men engang skal Finnmark bygges igjen, Og alle skal samles som kjenning og venn. Med fedrenes mål og med frihetens ånd, Og landet skal bygges og vernes om.
Så hjelpe må Gud med sin vernende hånd Og gi dem din fred og din hellige ånd. Så landet på ny kan få vokse frem, Og Finnmark atter får folket igjen.
TIL SANITETSFESTEN 17.11. 1945. Mel: Eg heite Anne Knutsdatter … Hei NS blei jo rakafant Da gullet våt forsvant, Selv nikkel slantan med. Men Qisling visste råd for sånt Fikk seddelpressa lånt, Og alt så gikk det te. Og det ble trøkt en mengde Alle tenkte Penga penga i massevis.
Og her skal være rikdom Sa finansministeren vår, Når han med pengan om seg slår. Vi trøkker nu vel fort En million med smått og stort, Og det blei nu også gjort. Og ingen må nu sei det At vi leide Pengepressa i massevis.
Og valutaen den ble lagt bort De stabla smått og stort, Men det sku de ei ha gjort. For det som var i landet Det gikk jo i en fei Vi fikk jo inn no dei. Og oppgjøres time Det blir en pine For penga penga i massevis.
På nazien vi har fått slutt Hele gjenget er kaputt Det gikk jo med slik futt. La de få pengan med Så kan de sitte i ro og fred, Og telle en, to, tre. Og heile sulla-mitten På Møllergata 19 Telle penga i massevis.
TIL BOKMARKEDET 1945 Mel: Jeg var fredens gjest.. Vær velkommen gjest, på vår lille fest, Vi skal moro oss i sammen her i kveld. Du får høre litt om der er no skitt, Om der skull bli noen underlige sprell, Men vær ei forfær, om du ser deg her, For det er jo bare spøk allikevel. Men hold igjen din tut, og pip oss ikke ut, For du skjønner alt er glemt når det er slutt.
Vil du være svær, så kom ikke her, For det tåles ikke hyling her i dag. Du må tåle spøk, vær ei sånn en gjøk, At du ødelegger hele dette lag. Vi skal synge ut, la det ei bli slutt, For her er samlet folk av alle slag. Og vi skal svinge oss i tango og i jazz, Og innimellom tar vi oss et glass.
Nå er krigen slutt, vi får synge ut Med hva som skjer og hva som foregår. Kliring er forbudtog svartebørs er slutt Og vi håper at vi aldrig får den sjå. Har du vært agent, solgt litt hjemmebrent, Eller har du fått din aqavit å gå. Men pengeflommens tid, den er nu forbi Så svartebørs agent kan få litt fri.
Har du hamstret opp, å fra tå til topp, Med alle de effekter som her var. Og de går omkring, kledd i pels og skinn Og de synes at de er en sværa kar. Det gamle ordspråk si, på klean kjennes de, Og det finnes ei heller bedre svar. På millitær depo, der hamstra de og drog, For billig var jo alt de bare tok.
Hvist du ensom er, si de grønne klær, Har forlatt vort kjære lille land. Og du aleine går, i dine beste år, Og ikke finner deg en mann. Men vil du være med, så bare reis å se, Så kanskje du kjærligheten fann. Men gå ikke her å stur, men reis en liten tur, I Tyskland får du hjemmet i et skur.
De nazistan som tok vårt lebensrom De fikk jo en sørgelig slutt. Men de stripate, de skulle vorre med For de går jo her omkring og er mutt. For deres fine plan, om det stor german, Det endte nu ikke med salutt. For deres storhetstid, ho er for lengst forbi Derfor kan vi alle nu gå fri. REF: Kom ikke her og si at vi er freidig, vort motto er jo smil og godt humør. Om De det påstår nekter vi og nei de. Det hele er jo kun en spøk.
TIL SANITETSFESTEN HØSTEN 1945. Endelig kom det nu vann, Det var den einaste mangel på Sand. Vi har en masse for tørste, men bare for de største. Vi har alt vi trenger her på Sand.
Når brynnan på øya var tørr, Vi kunne drikke som før. På svartebørsen, vi kjøpte for tørsten. Vi har alt hva trenger her på Sand.
Alt vokser på Sandsøya her, På Kollsland vi kjøper jordbær. Og roser og liljer, vi kjøper hos kildal. Vi har alt hva vi trenger her på Sand.
Og når andre i tobakkskø står, Vi her opp på Gjerdet går. Der får vi oss et blad, og da er vi så glad. Vi har alt hva trenger her på Sand.
De er nu begynt å leita bær, Men at det ikke av årets avling er. De leita berra fra i fjor, som øvrigheita tok. Vi har alt osv.
Vist du har lyst på en tur, Han Slgstad tar bil ut av skur. Du i lag med han spring, når han kjører omkring. Vi har alt osv.
Hver lørdag så er det nu dans Og positivet er i sving uten stans. Og virtuoser de spiller, de deiligste triller. Vi har alt hva osv.
Våben det har vi på sand, Vi har våben hver einaste mann. Har vi ikke noe anna, så bruke vi hamra. Vi har alt osv.
Tanks har vi også på Sand, Overalt ho går som en mann. Det er kua til Anna, som er så forb….. Vi har alt osv.
Atombomber bruker vi ei, Men Amors våben er lei. For hver lørdagskveld, høres kraftige smell. Vi har alt osv.
Og hos lægen der står de i kø, Jeg tror heile øya skal dø. Men alle skal ha, en resept nu og da Vi har alt osv.
Vår handelsflåte er stor, Vi kan fare fra pol til pol. Med Bror i spissen, og han Larsen som sisten Vi har alt osv.
Post og tobakk får vi sent. Men Snøggen som er så gesvent. Han kommer så det smeller, og i helsikka heller. Vi har alt hva vi trenger her på Sand.
TIL NYTTÅRSAFTEN 1944. Mel: At tiden arter seg tung og vrang.
At tiden arter seg tung og vrang, Det har vi merket hver enda mann. Men vil du glemme, så løft din stemme, Og syng en sang.
At vi kan føle oss lett og glad, For vi er samlet og har det bra. Men gleden øker, om vi forsøker, En sang å ta.
Jeg er en stakkels bondemann Og graver stadig i mold og sand. Og hvist jeg sover, det vokser over Blir arveland.
Det er nu en som har funnet ut, Med fattigdommen, det skal være slutt. Mens andre sover, han da seg vover, I mørket ut.
Det høres ut som han gjør det bra, Og mange er det han tar i fra. Men han får niste, og peng i kiste, Og er så glad.
|Kjøtt kan steles fra hver en mann, Det tyvslaktes et lite grann. Og om det gjelder, selv tyven melder, Husk det han kan.
Det verre er det jo i butikk, Det er jo detektiv – i Altevik. Han tyven finner, men bort han springer Og er bleik som lik.
Det er ikke nytt at det stjels nu, De tar jo alt til den siste ku. Men enda verre, de brenn og herje, Det er en gru.
På fjellet hører jeg mange drar, Og de i brakka de har det bra. Når tobakken frister, de tar det siste, Ja, alt de har.
Det gamle året er nu gått hen. Jeg vil nu ønske godt år igjen. Med gleder mange, vær ingen bange, For fremtiden.
Nu vil jeg slutte med dette her, Og ønske alle som har frihet kjær, At selve fanden, måtte ta okkupanten Og demmes hær.
JULEREVY. Vi vil synge en revy,ja, om ikke så lang. Om de kjente borgeran på Sand. Se vi møter dem på vår vei. De er gode hver for seg. Men forresten er de kjente overalt, Over alt, over alt, over alt, over alt. Se vi møter dem på vår vei. De er gode hver for seg, Men forresten er dem kjente overalt.
Først så har vi jo den store Nordsandshær, De som fiska på kysten her og der. Ja, de egna sin va, og seier hæ og ka, Tenk at Snøggen får uer overalt Overalt, osv.
Ja, sin handel dem hos ho simonsen, Selger gryn og kaffe , sukker og rosin. Og når kundan kommer inn, står ho urt og ser på dem, Og fortell at prisan de stig overalt Overalt, osv.
Ja, bort på Nordsand går det og med klem Når han Odd seg ut på åkeren kjem. Ja, han harver og han sår, og derfor der alltid får, Føre grønnsaker og pottet overalt. Over alt osv.
Vi har jo hørt om den store lott, Om bord i Gunnar som karan har fått. Men når pengan de skal frem, og den skattelista kjem, Ja, da finn du bare nuller overalt, Overalt osv
Blant de mange som er av ungkar stand, Har vi Dahlberg den staute handelsmann For skal du nu ha en bit, kan du få det på kreditt, For da føres det i kladden overalt, Overalt, osv. Her før jul et flyttelass det kom, Det var Repvik som fra byen vendte om. For ho må jo være lei, av å fare slik på snei, Med leilighet i byen overalt, Overalt osv.
Ja, av Bredahls som seg hør og bør, Blei han Kalle nu entrepre nør, Det var kun en ukes tid, deres ønske nu må bli, Finnmarskkontorer overalt, Overalt osv.
Opp på Bjerkhaugen er dem blitt så flott, Tenk – dem egen sydame har fått. Ja, der kan far og sønn, tjene daglig sin lønn. Nå som skippra dem ferdes overalt, Overalt osv.
Men i Altevik der hadde de en port Å han Kildal han slo nu opp så stort For han ville ha den bort, han ville ikke trø i lort For det luktet så stygt overalt, Overalt osv.
TIL SANITETSFESTEN HØSTEN 1945. Mel: Så synger vi på vår tur. Så synger vi nu en sang, om ikke den vil bli for lang Om kjærringan her på stedet, som har fått den jobb å dele De klean som til øya kom, og laga tel sånn en syndeflom.
Det første vi her tar med, er det som ingen nu fikk se Et dusin av berre skjorte, som kom hit og så blei borte. Og sko og kjola for sin vei, men ingen må nu om det sei.
Og alle var jo naken då, de hørte klea kunne få. De gikk dit i bare filla og viste på bare spildra. Vi må nu få fra topp tel tå, for ellers vil vi aldrig gå. Men kjærringan de var jo nokså grei, han Ivar hadde ingenting å sei. De kom dit og gråt og bantes og ville ha alt som fantes. Men du må ta det vi vil gi for ellers blir du søkke fri.
Det var han Simon som kom og ville ha, en sommerdress fra USA En panamahatt var det en som krevde, det var nu en som hette Berg det Men da blei kjærringan gal og sa, ta denne skjorta og heim deg dra.
I en av pakkan var et lite brev, men æg veit ikkje kæm som skreiv Det var jo en kjærlig hilsen, fra en slektning i nabokrinsen Fos saniteten her hos oss, de er jo venna og aldrig slåss.
Vist Amerika får hør om detta her, vi aldrig meire klea ser. De sa alt var bærre lørve, og klaga på alt de prøvde. Det var kun Olaf som var glad, får æg en cowboydrakt, Ja, ha det bra.
Påsken 1948. Mel: Siamesiske tvillinger. Ja, tusen takk for sist, og vi møtes her på ny. Vi skal nå prøve å lage til litt gøy med en revy. Vi vil nå glemme sorgene og gjøre et forsøk For nå er vi på fest og vil prøve med litt spøk. Vi syng som fuglen på kvist Og bort med alt som er trist Når vintren går kommer vår, Og den vil lege alle sår. La humla suse en gang og bekken bruse en sang. Gå ikke om å vær trist, men være optimist.
Vi mennesker er rare her på denne livets vei, Vi sier ofte ja, men så mener vi helst nei. Vår ærlighet er så som så, og tenker ikke på At verden full av ondskap er, men skal det være så. Det rager slett ikke meg Men det drar pokkern i vei Man må si meningen litt Når ordet nå er blitt fritt. Vi har jo ønsket oss fred, men si hvor finnes det sted, Hvor vi kan bygge og bo, som folk er god.
Vi puster ut i solen og har det riktig bra, Men si er folk i Finland blitt lykkelig og glad. Herr Molotov og Marchall går om den varme grøt. Det hamres og det jamres, men hevnen den er søt. Så møtes de store menn, Og de skilles stor igjen. Så prater de store menn, Også hater de igjen. Herr Truman – Stalin jeg spør, er freden blitt som den bør? Har dere tenket på, nasjoner små.
Med nazister og fascister er vi ferdig nå i dag, Men så har vi kommunister som skal få det glatte lag. Vi vet at Russland ønsker Amerika fanen i voll I USA de sier klakken er atom på tolv. Men trygve Lie er en mann Som ikke er U- FN han. Han håper og tror på en fred, Som varer i evinnelighet. Ja, det er fredelig og det er gledelig, Hele verden er så skjønn, med fredens drøm.
I Norge her vi har det stilt og fredelig og flott Vi krangler litt om ditt og datt, men ellers går det godt. Ja, Norge er et herlig land, rettferdigheten skjer, Og de som svek vårt kjære land, de stille går og ler. Vi går i herlig luft, Og bruker vår fornuft. For med begråtningen Får de benådningen. Selv om du er kommunist, gå ikke om å vær trist, Her har vi demokrati og spioneri.
På øya har vi nå ingen strid om politikk, Og vi går om hverandre med kjærlige små blikk. I Harstad Tidende leser vi nå det som hør og bør Og mange tror de er så vis at de har visst det før. Ja, her er det romantikk, Med stotings brev og slikt. Moralen den står høyt, Men se det er nå sprøyt. Tro ikke det kjære venn, da må de tro om igjen. Vi er nå ikke så grei, på livets vei.
I forje uke ble en traktor losset her på land, Og da vi skulle starte den, da var vi mange mann. Men Forden den var sta og ville ikke gå i vei, Og vi var så fortvilt,ja, både Oddemann og jeg. Vi startet tusinde gang. Vi gråt og bantes og sang.
Vi gav den vann og bensin, Men den sto fast som lim. Og mangt et smil var å se, men så kom kjærringan ned. Det var kun gass som sku te, den for av sted.
|