Spøk og alvor - Galtefuten |
Opp ett nivå Tilbake Neste |
Fra lagets lover av 1922: ” Laget skal alltid ha et håndskrevet blad, og en redaktør blir som følge derav valgt for hvert møte. Alt stoff som er godtatt av redaktøren kan ikke optages ilde av noen, dersom ikke personligheter er nemt på en støtende måte” Dette er altså utgangspunktet for et håndskrevet blad som det helt fram til slutten av 50-tallet regelmessig blir opplest på lagsmøtene. En viss korrigering må imidlertid gis. Noe blad er det vel egentlig ikke. Stoffet er skrevet ned i en egen protokoll og eksisterer bare der. 1932 Bladet fikk først navnet ”Spøk og alvor”, men i 1932 skjer et navnebytte. Navneskiftet har nok skapt en viss debatt. Fra et innlegg i Galtefuten fra 24.09.32 kan jeg sitere følgende:” For en tid siden var der en person ute med sitt skriveri og kritiserte Olaisen for at han våger og mislike navnet Galtefuten, som bygdens ordfører hadde foreslått. Har dere nu egentlig hørt maken til tull? Skulde ikke en hver medlem tore si sin mening i ungdomslaget av frygt for å falle i unåde hos ordføreren? Her i landet har jo ikke engang kongen enevoldsmakt, og her på Sandsøya, tja, vi har nu aldri likt å ha enevoldsordfører.” Innsenderen ser ingen grunn til navneskifte. ” Spøk og alvor” er etter dennes mening det beste navnet, da bladet nettopp skal inneholde både spøk og alvor. Innlegget som er undertegnet med misfornøyd, avsluttes med at dersom Galtefuten skal velges som navn, da bør laget også omdøpes til Galten.
1938 "Vettens Trompet"
1939 En god karakteristikk av Galtefutens oppgaver kommer for øvrig klart fram i dette innlegget fra 1939: ”Galtefuten utkommer nu med sitt første nummer etter sommerferien. Det er nettopp nu, når høststormene setter ind , tiden for Galtefuten. Vi vet alle hvor herlig det er å få en feiende frisk lufting over øya, særlig etter sommerens svette og lumre tankesløve atmosfære. Og likedan i vårt kjære ungdomslag. Her trenges en liten bris, en feiende kulig, ja, av og til, for eksempel hver 14. dag en drabelig galtefut som kan lufte, feie vekk alt lummert, alt støv og smuds som muligens har samlet seg på hjernen, all møll og mått, alt skittent og stygt, alt slam og alle åndelige bakterier som i sommerens løp har fåt tid til å samle seg i mange skurvete hoder. Som man vet skal det skarp lut til slike hoder. Denne lut skal vår egen Galtefut være.” Vittighetsblad Bladet skulle bl.a. være et vittighetsblad, og ingen skulle ta innholdet ” ilde opp” Ofte kunne nok det være en litt vanskelig balansegang, og en del innlegg i bladet bærer tydelig preg av at noen kunne føle seg støtt . I et innlegg i bladet, også fra 1932, blir det skrevet at ” det later til at en hel del stoff i siste nummer av bladet, er tatt op i værste mening. Kan ikke tenke meg at noen forfatter stoff til Galtefuten og mener ondskap med det. Nei, jeg tror at det som medlemmene i Vetten skriver til og om hverandre er ment som spøk og derfor bør optages som spøg.” Men humor er vanskelig, og balansegangen kan være hårfin. En del innlegg også fra bladets senere historie, viser at alt nok ikke ble oppfattet som spøk. Innleggene kan være anonyme og ofte underskrevet med for eksempel ” Brev fra Vettedalen” eller ”Brev fra Hallevik”, men mange ting kan tyde på at det er redaktøren selv som er forfatter. Humoren må forstås ut fra tida den er skrevet i. Det kan være lokale fiskemeldinger som at m/k Selfjord har levert 3000 kg vaffelkake, og at Laksen hadde full fangst med gode utsikter. M/k Barens fangst var 500 kg med lærarprat. Lokale nyheter og værmeldinger kunne også være populært stoff. Det kan dreie seg om for eksempel om utsikter til sparkeføre over Altevikmyra eller til luggeføre i Kildalbakken. Eksempel på lokale nyheter kan være denne: ” Fra statsråd meddeles at man har bevilget 2 mill kr. til opprettelse av radiostasjon på Sandsøy i Senja. Man skal foreløpig utbygge Skogslettens gamle forretningslokaler til studio. Statsminister Nygårdsvold ventes hit i morgen for å se på bekvemmelighetene hos nevnte ekskjøpmann.”
Ønskelistene En annen variant var de såkalte ønskelistene eller i noen tilfeller boklister. Medlemmenes ønsker blir tilsynelatende presentert. Uten tvil går ønskene på de enkeltes særegenheter eller interesser og kunne nok der og da vekke latter. I mange tilfeller var alle medlemmene i laget representert med sine ønsker. Her følger noen eksempler. Sverre Meløe: Nynorsken innført i Altevik. Sigurd Steinheim: Sterke hossa. Ditlev Vibe: Teoretisk svermeri. Disse nyttårsønskene eller bokønskene kunne nok også skape reaksjoner, noe dette innlegget bærer preg av. ” Skulle vi ikke bli enige om å sløife disse nyttårsønskene for fremtiden. Jeg tror ikke de har noen misjon i laget, annet end å skaffe fornærmelser og uhygge. Og den det går ut over er redaktøren, enten han er skyldig eller uskyldig”…..Men en ting er å fornærme en person med vilje, og en annen ting er at en uskyldig spøk blir optat fornærmelig…..Det fins de som ikke kan nevnes uten å føle seg støtt. I det hele tatt er mennesket en meget ømfintlig materie, så en redaktør beveger seg altid på gyngende grunn.” Humoristiske innslag av kreativ kan også dette lille bidraget være et eksempel på: Gamle Vetten har en veldig gjeld, san Og et ret og slet elendig stell, san Vi har kommunister Vi har anarkister Vi har alt vi trenger til, san Vi har kor, san Leikarring, san Og sladderkjerringer i overflod,san
Det gamle utedoet fikk og et dikt som vi tar med første del av. Det var en gang et hus så flott Det bygget blev av bord På taket bølgeblikk blev slått Fasaden vendt mot nord Arkitekt og byggmester, blev hevet op mot sky, de fikk diplom og attester, samt et veldig ry Det var en herlig deilighet Hvor det var plass til to Og denne lille leilighet Fikk navnet Folkvangs do Det mottok gjester Det første semester Både fra land og by Men året etter Det sammen detter Man måtte bak novva ty Osv.
Innslag om politikk, religion, kvinnesak ... Men bladet innehold ikke bare spøk. Også mer seriøse innslag fikk plass. Her er innslag av rent politisk karakter, for eksempel om ” hvorfor vi er kommunister. ” Andre innlegg er mer religiøst betont. Blant annet blir Øverland og hans dikt kommentert. Språkspørsmålet står også sentralt på slutten av 30-tallet. Mange engasjerte innlegg har språkspørsmålet som tema. Kvinnesaken er heller ikke uteglemt. I et innlegg av 5.mars 1939 skriver redaktør J. Dahlberg følgende: ”I dag er det altså igjen det tradisjonelle kvinnemøte. Galtefuten burde jo i anledningen ha en kvinnelig redaktør, til alt annet kvinnelig som altså skal gå for seg her. Men jeg skal i anledningen forsøke å være så kvinnelig som bare pokker å gi det åndelige stoff et feminint preg. Apropos feminint ! Nu for tiden vil jo ikke det svake kjøn vedkjenne seg denne karakteristikk. De forsøker jo å bli så maskuline som de bare kan, og sandt å si skal det ikke stort til for kvinnen å komme på samme trinn som mannen, for han på sin side er jo gåt over til å bli mer og mer feminin, omend ubevisst”…… Av dette har vi altså fåt frem at kvinnen i det store og hele er et meget alsidig væsen. Utenom dette har kvinnen, i likhet med musikken forresten, meget makt over, ikke bare mennenes sind, men også over legemet. Men det siste skal vi ikke berøre her. Det skal vi overlate til seksuelt tidsskrift.” Dette er altså skrevet i 1939. Samme år er det også et hyllingsdikt til Ragnhild Osen. Jeg tar med første del. Er det nogen i dette lag Som æres bør på en kvinnedag Det er ho Ragnhild. Er det nogen som foregår i godt Og som ivrer for stort og smått. Det er ho Ragnhild I Vettens rekker er hun første mann Og aldrig hun tæres av tidens tann I skuespill og økonomi Deltar ho Ragnhild Rustning eller avrustning er også tema i 30-årene. I 1938 og 39 er det mange innslag som går på det som skjer i Tyskland. Mange av innslagene, som for øvrig er svært velskrevet, har et klart ironisk preg. Ros og ris blir og delt ut. Her er ros til boksamlingen. I et innlegg fra 1939 kan en lese at: ” Vi kan glede øya med at vår nye boksamling i år er forøket med hele 43 bind. Samlingen er nu på i alt 137 bind, hvorom ca 1/3 er faglitteratur…. Jeg vil atter minne låntakerne om å behandle bøkene pent, samt ikke låne bøkene ut til andre. Hos enhver låntakers navn blir i utlånsprotokollen notert alle misligheter som der siden vil bli tatt hensyn til.” Ros til sanitetsforeningen Ros blir også øyas sanitetsforening til del. I 1939 kan en lese følgende: ” Denne forening hvis formål vel må sies å være det bedste blant det bedste, arbeider tilsynelatende meget bra på øya. Bare det å ha kunnet skaffe øya et folkebad beviser den energi og iherdighet foreningen arbeider med- å forbedre og fremelske folkehelsa må vel sies å være den viktigste opgave i et samfund.” Resten av innlegget tar for seg tuberkulosen. ” Hvad kan gjøres for å stanse denne snikende og fryktelige pest her på øya blant våre barn og ungdom. Det siste må være den største opgave for stedets sanitetsforening.” At dette folkebadet ikke bare kunne tjene til hygienens beste, går fram av dette innlegget i Galtefuten fra samme år. ” At Sandsøy har et av de fineste bad i fylket, er vel noget som alle vet, men at det også er blitt et møtested for øyas største politikere , det er vel de færreste opmerksom på. De største talere kan man ha anledning å høre dersom man innfinner seg der mellem kl.19.00 og 20.30. Badet er praktisk innrettet. ” Her følger så en lang beskrivelse av ytterdørens finurlige låsmekanisme som nærmest gjør det umulig å åpne døren. Men deretter kommer man ”inn i en liten gang som igjen fører til et hyggelig venterom med sitteplasser til omtrent alle. Her forberedes aftenes diskresjoner og her diskuteres dagens mest aktuelle spørgsmål. Det første som var oppe forige badekveld var selvfølgelig krigen for fred. Her røk fruene i håran på hverandre. Ja unnskyld, billedlig talt gjorde de det. Her kjempet de for sin sak. Her parsellerer de ut Tjekoslovakia som om det var gulrothager…..Hitler skulle ha sett sine store stridsmøyer, Chamberlain også, der de stod blottet og nøken og kjempet stolt for sin sak. Badet var i kok- Det var et historisk øyeblikk på NKS’ bad i Kleivan. Jeg tenkte dette er kvinner av mor Norge. De er fostret av bagler og birkebeiner. Jeg lukket øinene og hørte birkebeinernes kamprop……. Men nu var det kommet så langt at dusjen skulle opnes. Den hadde evne til å omskape meget - Et varmt legeme - en het og oprørt ånd- alt blev kaldt og stille, så da samtlige kom på avkledningsrommet var det skjønn enighet og forståelse. Jeg tenkte at den som hadde nådd spissene i Europa med dusjapparate
Slutten av 30-tallet - en kreativ periode. På slutten av 30-tallet er det mye godt stoff i Galtefuten. Johannes Dahlberg, Einar Osen og Arne Haugan var dyktige redaktører og meget skrivekyndige, skriveglade og kreative. Her er det bare mulig å gi noen få smakebiter. Arne Haugan melder seg for øvrig ut av laget i 1939. Grunnen kan virke noe uklar, men i et innlegg skriver Haugan at ” alt gikk i en jevn dur, ingen synte noen inspirasjon eller hellig glød for de stolte ungdomsidealer, der var knapt nok noen som visste at de eksisterte. Jeg fant i det hele så lite frisinn og vidsyn at jeg trodde hele ungdomsbevegelsen hadde skutt over målet den hadde satt seg……… For det som er vår første og største oppgave og det som ifra første begynnelse har vært vår største oppgave , er å samle gammel og ung om frilyndt human tekning, om rett og frihet og demokrati, og alle de abstrakte goder som vi nordmenn heldigvis setter sånn pris på. Dette skulle selvfølgelig være enhver medlems a.b.c. når han kom inn i laget……De framskritt vår kultur gjør på forskjellige områder er for ingenting å regne mot den skam og skjendsel at vi ennu ikke kan løse en mellemfolkelig konflikt uten at millioner av uskyldige menn og vergelause kvinner og barn skal slaktes ned som kveg. Kan forresten krigen løse noen konflikt? Har den noensinne gjort det? Aldrig!” Det er nok et engasjement på disse områder Haugan sakner i laget. Naturlig nok skapte Arne Haugans utmeldelse en del debatt i ettertid.
Revymiljø Vi har tidligere kommentert at det var et relativt aktivt revymiljø på denne tida. Her kan det være fristende å ta med et lite utdrag fra et innlegg i Galtefuten .” Skuespill har jo sandsøyværingan hatt en svakhet for, og nå begynner vi også å fordøye en revys sterke og svake sider på den rette måte. Er det ikke forfriskende dette å få sat rim og musikk til alt det som vi ellers går og hvisker om. Tenk om alt det, som vi går og snakker bak ryggen på folk, og som så ofte i all troskyldighet blir servert over kaffekoppen, og som har det kjedelige navn av sladder og tøis, kunne synges ut fra åpen scene med full musikk. Det er fakta at de følger tøiset kan ha, mister brodden når det inhaleres i humor. La oss derfor av åndelige sanitære grunne få en saftig revy minst to ganger i året.” Dette innlegget er nok skrevet av Ragnhild Osen, som var en sentral bidragsyter til bladet. ( Egen mappe med utdrag fra noe av revystoffet vil følge.) Seneteppet var i sin tid et flott maleri av Johannes Dahlberg Fra 1940 til 1945 er det bare noen få innslag. Av forklarlige årsaker er innholdet i disse av heller uskyldig art, men fra Nyttårsønsker ( sannsynligvis 1940) tas med følgende:” På grunn av situasjonen og tida i sin almindelighet, og importvansker med derav følgende vareknapphet i særdeleshet, kan samtlige medlemmers nyttårsønske formes i et samstemmig stønn: Mer tobakk. Man skulde tro at dette med tobakk var mer spesifikt for mannfolk, idet der visstnok kan påvises kvinner som ikke røker, men hvorledes disse skjeldne utgaver av pattedyra ser ut, er p.t. ukjent for skriveren. Men faktum er dog, at kjenslelivets fred, hygge og fordragelighet utvilsomt leder ved denne tilstand. Tobakksmangel i sin almindelighet, og i særdeleshet når den blir så akutt som nu, viser erfaringsmessig at den har en egen evne til å virke deprimerende på det sterke kjønns humør, og dette må ha sin naturlige utløp, og hva skulde være mer naturlig en å la det gå utover de kvinnemenneskene som tilfeldigvis befinner sig innenfor en rimelig aksjonsradius.” Ingen overraskelse at dette innlegget avsluttes med en uhemmed hylles til tobakksplanten. O plante, din stengel er som en kvinnekropp, dine blade som Evas ene og din duft som jasmin og syren. O lengsel, hvi tar du ei slutt.” Et nytt innlegg formet som nyhet har følgende innhold: ” Fra Landbruksdepartementet, via Bjarkøy jordstyre er det kommet pålegg om tvangsdyrking i Bjarkøy herred med henblikk på tobakksavling. Bjarkøy jordstyre er som følge dette avsatt som uduelig til den foreliggende opgave, og som nytt er opnevnt: Bjarne Karlsen, Simon Moritsen, Einar Høve, Harald Larsen og Bergliot Slagstad.” Fra en av de mange revyene på Folkvang
Interessant er også et innlegg fra Einar Høve høst 1940.(Einar Høve falt som kjent som frontsoldat ved Leningrad i 1943). ” Det kan sjølvsagt segjes mykje for og imot den lagnaden som råka oss (9.april), men der er ikkje tider til det nu. Ein ting er vi i alle fall samnde om: Vi er glade i fedrelandet vårt, vi ønskjer det alt vel. Vi er og samnde om at Noreg sigla seg upp den 9. april. Då er det inga meining i å krangla om kven som hadde skulda, men oppgåva til alle er å få skuta av skjeret. Vi må m.a.o. vera med i det opprydningsarbeidet som går fyre seg no. Det gjer ein ikkje med å renna rundt i bygda med rykter og slarv, det er låg manns ferd. ……Eit ord til ungdomslaget. Vær med i arbeidet med å atterreisa Noreg, vær med å skape eit folk som ikkje er vanvyrd millom nasjonane, ein nasjon av frie kvinner og menn.” Innholdet i dette innlegget kan nok i beste fall karakteriseres som kontroversielt. Den atterreisinga som Høve her skriv om, skulle nok skje på premisser som langt fra alle var enige i. Hva folk flest syntes om ”nyordninga” kommer kanskje fram i dette lille sitatet skrevet litt senere. ” Kjære ungdomslag! Det er ei underlig tid og opleve nu om dagan. Det er nyordning i alt. Sjølv kyren har fått nyordning og det har de oksen hannes Simon Kildal å takke for ”. I en tid med sensur og mangel på ytringsfrihet var vel dette det nærmeste en kunne komme i kritikk.
1945 - og utover Første redaktør etter frigjøringa blir Johan Molin. I første bidrag til Galtefuten skriver han ” Når vi nu atter har fått lov å samles som et frilynt ungdomslag og i et fritt land, så vil eg minne dere alle om at sjølv om vi er blitt fri og selvstendig, så må vi huske at det ikkje er det same som at man får lov å gjøre kva man vil, nei tvert i mot. Vi må adlyde våre myndigheter og innrette oss etter det som er landets lov og rett.” At det hersker en viss bitterhet overfor de som i krigsårene gikk over til fienden, kommer klart fram av uttalelser som dette: ” Det har for eksempel ikke gått slik den 9.april da fienden kom til landet som det gikk, visst ikke noen av vårt folk har falt fra og handlet mot landets lov og rett. La oss derfor for framtiden ikke gjøre slike eller lignende gjerninger, men bestemme oss for å tenke og handle som det hør og bør for en nordmann, ikke bare i store almene spørsmål , men også i det små.” Etter 5 lange,mørke år kunne også humor komme fritt til utløp. Redaktør Johan Molin har til årsmøtet i 1945 ”Ord til enhvær”. Alle medlemmene får på rim en kommentar. Her kan vi bare ta med noen få smakebiter: Otto Olaisen han ga ikke rokken før han kom mitt inn i kvinnfolkflokken. Hos Ingbert der kryr det i hver ei krå i alle størrelser fra store til små. Johan på gjerdet ble stiv av skrekk når han av manntallet var kommet vekk. Lorents Mikalsen har gjort det godt, han kjerring, unger og hest har fått. Han Bertran han heng i som en trell for å få tak i vår skole pedell Fru Meløe ho proppa ongan full av landsmål som er et forbaska tull. osv.
Elles preges humoren av tiden. Tobakksmangel og varemangel generelt kunne nok kalle på galgenhumoren en del ganger. Diverse lokale minemeldinger forekommer også. Men her er i tillegg innlegg som viser at sinnene lett kunne komme i kok når spørsmål om krigsårene skulle diskuteres. Ikke minst skapte diskusjonen om dødsstraff eller ikke høye bølger. Silkefront og isfront var to begreper som ble hyppig brukt. At klage på ungdommen ikke er et nytt fenomen, kommer bl.a. fram i dette leserinnlegget fra Borghild Midtun. Hun ønsker ” å kåsere litt om nutidens ungdoms slagord ” eg ist ikkje” det uttrykket er brukt så ofte nu at det forekommer mig at det er gått sport i å iste minst mulig. Blir noen jenter valgt til komite i en liten tilstelning, heter det straks ”Eg ist Ikkje”. Det er for øvrig en gjenganger i avisa at det er tungt å komme i gang med lagsarbeidet etter krigen. Det er appeller til ungdommen ” om å slutte opp om ungdomsarbeidet med større iver og interesse enn det har vært vist hittil” Og redaktør Lorentz Mikalsen skriver i et innlegg i 1951 at ”Dersom det fortsatt skulle vise seg at interessen for bladet er så liten, vil Galtefuten for ettertiden slutte å komme ut.
St. Hans-aften 1951 - Fotballkampen mellom Slagstad/Kolsland og Altevik/Nordsand. Her følger et referat fra en kamp det ennå mimres om på øya. ” Ja, nu er idretten lagt på hylla foreløpig her på øya. Når vi skal se tilbake på sommersesongen må vi vel være godt tilfreds med resultatet. Håndball-laget gikk jo også i år til topps, så nå går de unge spillerne bare å soler seg i glansen av sitt mesterskap. Den største idrettsbegivenheten på øya var sikkert kampen som spiltes St. Hans aften. Da møttes som kjent øyas gamle håndballspillere. Et sammensatt lag fra Slagstad og Kolsland spilte mot et lag fra Altevik og Nordsand. Tribunene var fullt besatt og spenningen var stor før kampen. Hvem ville gå av med seieren? Jubelen var stor da lagene kom marsjerende inn på banen med Janna i spissen. Det ble i alle deler en velspilt kamp. Resultatet ble som kjent uavgjort. På laget til Kolsland/Slagstad merket en seg Lina i mål. Hun hadde mange pene redninger. Foruten et fast grep på ballen, viste hun et glimrende magespill, så teknisk sett var hun nok den beste. Tina i løperrekken var heller ikke borte. Hun hadde en egen evne til å åle seg fram til skuddposisjon, og skuddene var knallharde, så Anna Molin som var i mål, gikk de fleste ganger i nettet sammen med ballen. På motstandernes lag var Janna utvilsomt den beste. Hun spilte venstre bekk, noe hun kom ganske godt i fra. Det var en fryd og se hvor velsignet rolig og behersket hun stod der, bare avbrudt av enkelte latteranfall. …. Men Janna var dessverre så uheldig og lage et selvmål. Ballen kom trillende bort til henne, og da hun skal bøye seg, spretter hennes ene fot fram, og det blir til tross for at hun har lugger på seg, en knallhard ball i høyre hjørne.”
Ellers har samme år Galtefutens medarbeider et ”intervju” med telefonarbeiderne som da er i ferd med å sette opp telefonstolper på øya. Intervjuet i seg selv er ikke så interessant, men indirekte viser dette at det telefonutbyggingen foregår for fullt i dette tidsrommet. Garderobeforholdene på Folkvang ble også diskutert. Her tar vi med et innlegg på rim om denne saka:
En garderobe med leid betjening er ideelt er Olaissens mening. Men Harry er ikke enig der: ”Hvor skal vi hengje så meget klær? Vel er det så- for å berge flaska for brennvinslause som går rundt og naska. Ja, også damenes ansiktsmaling- Den må beskyttes, er min befaling.” Men Olav kan ikke helt forstå at man skal gå rundt å ta vare på de våte flasker og røde kritt. Nei, bort med tullet om mitt og ditt. Appeller til ditt gode hjerte Fordel din pudder og øiensverte. Det er med redsel jeg møter kvinner med røde lepper og pudderkinner som livner opp før du knapt kan ane. At flaskeforet skal en tilhøre er egoisme som lett kan føre til overdrevent heslig fyll som ødelegger all idyll. La heller di få en liten smak og ofre din del for den gode sak. Nei, spar på krona og spar på øra Gi opp planen – sett glass i døra.
I 1952 kjøpes det inn ny protokoll til Galtefuten. I den anledning skriver redaktør Lorentz Mikalsen: ”Når lagets styre etter nøye overveielse nu har gått til det store skritt og har kjøpt et nytt bind for Galtefuten, er det i håp om at medlemmene vil benytte denne sjansen de derved har for å si sin mening om forskjellige ting gjennom bladet. Personlig er jeg som redaktør imot en slik anskaffelse da interessen fra medlemmene ikke synes særlig stor og da tilgangen på stoff er så liten at bladet stadig har vært på nippet til å slutte å komme ut”. Lorentz var nok vel pessimistisk, men hadde rett i at innslagene blir færre og færre.Tidligere var det en målsetting at Galtefuten skulle leses opp fra på alle lagsmøtene, nå ser det ut som den ikke engang utkommer en gang i året. For årene 1953,54,55 er det ingen innlegg. I 1956 er Ann-Karin Einan og Karin Molin redaktører, og i dette året er det en del stoff. Fra nyttårsønskene dette året kan vi ta med disse: Eldar Jørgensen - En røyk på hjørnet Lorentz Mikalsen - Alt for heimevernet Sverre Meløe - Ønsker seg et mye større skolebudsjett. Jorun Molin - Ønsker at hun var hans.
1956 - Slutt på Galtefuten. Bortsett fra et par innlegg i 1965 forfattet av Arild Dahl utkommer ikke galtefuren mer. En rik epoke er over. Glansperioden for Galtefuten var nok trettiårene. Etter krigen kommer den liksom aldri ordentlig i gang igjen, men helt fram til 1952 er det iallfall årlige innlegg. I ettertid kan en ikke annet enn å la seg imponere over mange av innleggene i dette bladet. Mange inneholder en livsvisdom som vi også i dag kan ta lærdom av. Det var uten tvil debattglade menn og kvinner som ydet sine bidrag til bladet, og det som slår en er hvor velformulerte de er. Her er i tillegg en slik stødig rettskrivning at det bare er å ta av seg hatten. En konklusjon må i alle fall være at Galtefuten har hatt en misjon både som et aktuelt debattforum, men også som vittighetsblad.
|